Det politiske er personlig

Samme dag som et av Sveriges mest reaksjonære parti gjør helomvending og vil avskaffe tvangssterilisering for transkjønna, får jeg svar fra Skattedirektoratet. De skriver:

Vi viser til e-mail av 1.februar der du opplyser at du i 2008 fikk avslag fra Rikshospitalet om behandling vedr endring av kjønnsstatus.

Forvaltningspraksis er at Skattedirektoratet tildeler nytt fødselsnummer når vi får bekreftelse fra Rikshospitalet på at de har foretatt kjønnskonverterende operasjon, eller bekreftelse på at Rikshospitalet har godkjent slik operasjon foretatt i utlandet. Det er da kun en kontorforretning for Skattedirektoratet å tildele vedkommende nytt fødselsnummer.

Med hilsen
Kristin Os
seniorrådgiver
Rettsavdelingen

Dette er ikke det avslaget på søknad om endret kjønnsstatus som jeg ba om.

Men, det ser ut til å åpne visse muligheter for positiv(?) redefinering. De kvier seg åpenbart for å si rett ut at de tvangssteriliserer folk. Rikshospitalet definerer bryst som kjønnsorganer (noe som resulterer i at amming blir pedofili), og å fjerne dem betraktes som en kjønnskonverterende operasjon. Det er derfor det ikke er lov til å fjerne bryster uten kreft i Norge, selv på privatklinikker, ettersom Rikshospitalet har monopol. Det burde være verdt et forsøk å troppe opp på Riksen i bar overkropp (må muligens vente til sommeren) og kreve at de skriver en bekreftelse på at en kjønnskonverterende operasjon er foretatt.

Hva synes folket om ideen?

I media: Gaysir

Les saken her

Det er interessant det endokrinologen sier, spesielt med tanke på at Rikshospitalet hevder det motsatte som årsak til at de ønsker å tvangssterilisere unge transkjønna mennesker. Hvis det han sier stemmer, føler jeg både lettelse og skuffelse på en gang.

Foto: Tina Åmodt

Brev til Skattedirektoratet

Jeg står registrert som kvinne i folkeregisteret og ønsker å endre dette til mann. Jeg har gått gjennom utredning på Rikshospitalets seksjon for transseksualisme med negativt resultat og får dermed ingen operasjoner der.
Jeg forstår det slik at dere i praksis krever fjerning av kjønnskjertlene for å endre juridisk kjønn. Hvis dette stemmer, må jeg be om et avslag på søknad om endret juridisk kjønn.

Så er det bare å vente og se om det skjer noe. Hvis jeg får et slikt avslag, vil jeg ta det videre, om nødvendig helt til Europadomstolen.

Nesten 14 skjeggete måneder

Det  er lenge sia siste skjeggmåling. De lengste skjeggstråa er nå ca 4,5cm, men det kommer stadig flere, så lengden varierer mye.

Jeg tar fortsatt imot skjeggete bilder fra støttespillere av alle kjønn. Lista ble oppdatert i dag.

Ja, jeg tar det personlig

Vanligvis er jeg en stor tilhenger av å le i stedet for å gråte. Jeg kan le av Rikshospitalets manglende forståelse av hva kjønn er, jeg kan le av mine egne forsøk på skjeggvekst og mye mer. Jeg tar  meg ikke fort nær av ting, analyserer før jeg føler, prøver å forstå dem som er uenige med meg. Men også jeg har mine grenser. Det finnes i alle fall en ting jeg ikke tåler å høre, og dessverre hører og leser jeg det altfor ofte:

“Det er bra at Rikshospitalet er så restriktive på å gi kjønnskorrigerende behandling.”

Det følges gjerne opp med vage vendinger om hvor forferdelig det vil være om noen får behandling og så angrer.

Det er et slag i trynet og sender meg ned for telling. En slik uttalelse er det samme som å si at mitt liv ikke er noe verdt, at det bare er rett og rimelig at min helse, min livskvalitet og min framtid ofres til fordel for de få rettenkende kvinnene og mennene som får korrigert sitt kjønn. Det er en hyllest til det systemet som har ødelagt livet mitt. I de tilfellene der uttalelsen skyldes uvitenhet, svelger jeg selvsagt sinnet og sørger for litt folkeopplysning. I de andre tilfellene, der de som sier det bør være fullt klar over hva det innebærer, tillater jeg meg å ikke opptre så sivilisert.

Etter mye selvransakelse har jeg konkludert med at det er greit å ta dette personlig, at det er personlig. Det dreier seg om mitt liv, og jeg har lov til å ha en mening om det. Jeg har lov til å bli forbanna når folk trakker så hardt på meg at jeg ikke kommer meg opp av senga de neste dagene. Det finnes grenser for hva man skal finne seg i.

Andre innlegg om samme temafra eldst til ferskest:

Deres liv er mer verdt enn mitt, og jeg hater dem

Dokumentar om Samantha/Charles Kane

En kropp som ikke lyver

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

De sykehusene som opererer med informert samtykke som eneste krav for å få kjønnsbekreftende operasjoner, rapporterer om en angrepromille på samme nivå som mer restriktive sykehus.

Men rasehygienen var ikke død…

De fleste har nok fått med seg at den norske stat dreiv systematisk tvangssterilisering av etniske minoriteter fram til 1977. Det vil si at hvis mine foreldre hadde vært f.eks. tatere, ville jeg kanskje aldri blitt til. Men så, sier historiebøkene, sluttet vi med sånt. Tvangssterilisering tilhører et mørkt kapittel i historien. Det er tilbakelagt. De fleste erstatningene er ferdig utbetalte. Vi er så mye mer opplyste nå – ikke sant?

Før man innførte lov om tvangssterilisering i 1934, fantes en debatt om hvilke borgere som ikke burde få ha rett til å formere seg. Det gjalt seksualforbrytere (høres det kjent ut?), alenemødre, prostituerte og generelt foreldre som ikke kunne ta vare på barna sine (høres ikke det også kjent ut, dere som har vært i kontakt med barnevernet?). De etniske minoritetene ble faktisk ikke utsett spesielt, men deres kultur og sosiale stilling i Norge på den tida, gjorde at en taterfamilie f.eks. fort ble betraktet som uegnet oppvekstmiljø for barn.

De fleste tvangssteriliseringer ble ikke foretatt med hjemmel i steriliseringsloven, men var såkalte medisinske steriliseringer. Forskjellen var imidlertid liten. “Mange steriliseringer ble foretatt i forbindelse med aborter, og kvinnene fikk ofte beskjed om at de fikk ta abort kun dersom de godtok sterilisering. Det forelå svært sjelden medisinske grunner som gjorde sterilisering nødvendig.” Kilde

Vi blar fremover til dagens Norge, over 30 år etter at man sluttet med tvangssteriliseringer. På papiret. I dag virker det på de fleste uhørt at man skal bli presset til sterilisering for å få tilgang til medisinsk behandling eller sosiale rettigheter. Vi har fått menneskerettighetene, deriblant at alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og rett til privatliv, nærmest inn med morsmelka.

Og likevel…. På Rikshospitalet foregår dette flere ganger årlig, systematisk; mennesker får valget mellom nødvendig medisinsk behandling og sosiale goder hvis de godtar sterilisering, eller nektes behandling og de sosiale godene som følger med. For de som leser denne bloggen jevnlig eller kjenner meg, kommer det neppe som noen overraskelse at denne gruppa er transfolk.

Kreft

Movember går mot slutten. Det er nå nøyaktig 28 minutter igjen av denne måneden der man setter fokus på menns helse. Jeg har utsatt dette innlegget i en måned. Nå må det skrives.

Etter at jeg ga ut min første diktsamling, Framandkar, fikk jeg en mail fra ei dame som hadde hatt brystkreft. Det ene brystet ble operert bort, og hun fikk tilbud om å få konstruert et nytt. “Men kvinneligheten min sitter ikke i puppene,” mente hun. Hun trengte ikke noe nytt bryst. Derimot så hun poenget med symmetri, og ville gjerne ha bort det hun hadde igjen. Det fikk hun ikke lov til. Det ville jo være en “kjønnsoperasjon”! Ja, huttetu!

I begynnelsen av november leste jeg et hjertesukk fra en facebookvenn. Han bor i USA, er ufør, og skulle nå endelig få den operasjonen han trenger. Hjertesukket dreide seg om at vennene hans ikke forstod at han gleda seg, at han var letta over endelig å få fjerna brystene. Hvorfor? Jo, han hadde fått påvist unormale celleforandringer, sannsynligvis kreft, i det ene brystet. Endelig, etter utallige mammografier i håp om at de skulle finne noe. Sykeforsikringa hans dekka ikke en “kjønnsoperasjon”, men den dekka kreftbehandling.

Ei dame jeg vet om her i Norge, som i likhet med meg ikke fikk behandling på Rikshospitalet, fikk til slutt fjerna testiklene. Fordi hun fikk testikkelkreft. Hvis hun hadde fått fjerna dem på Rikshospitalet da hun ba om det, ville hun sluppet å få kreft.

Det er vondt at det skal være sånn at vi transfolk skal glede oss over å få kreft. Ubehandla transseksualisme fører i mange tilfeller til selvmord, og de aller fleste av oss har tenkt tanken mer enn en gang, eller til og med forsøkt å ta livet av oss. Likevel må vi få kreft før vi blir tatt på alvor. Det er forjævlig!

Selv veksler jeg mellom å være redd for å få kreft i eggstokkene eller livmora, og å innerst inne håpe på det. Ting tyder på at testosteron kan øke kreftfaren i kvinnelige organer. Fortsatt håper jeg inderlig at jeg slipper, at jeg får ut disse organene uten å måtte få kreft først. Så i motsetning til andre movember-menn, skal jeg heller ikke barbere meg i morra.

Intervju på NRK.no

Det har vært litt stille her i det siste. Mye skriving og hobby. Men jeg har blitt intervjua grundig av NRK.no og det ligger nå ute her. Les også “Transpersoner må lyve for å få behandling“.

Foto: Margrethe Miljeteig, nrk.no

Movember

Movember er et initiativ som opprinnelig kommer fra Australia (2003), men har spredd seg over hele verden – nå også til Norge. Alle med skjeggvekst oppfordres til å la barten gro i løpet av november for å øke bevisstheten om menns helse, spesielt prostatakreft.

 

Dette er ganske nært mitt eget prosjekt; å la skjegget gro til eggstokkene er vekk. Så selv om jeg ikke har noen prostata (tror jeg), har jeg valgt å melde meg på. Riktignok har jeg juksa ved å la barten gro siden juni, men litt slakk må en transmann få.

Poetens skjegg

Skjegget er nå 4 måneder gammelt og like mange centimeter!

Tidligere har jeg skrevet om andre deler av livet mitt i et skjeggete perspektiv: Kvekernes skjegg og Noe som stikker fram. I dag ble jeg oppmerksom på Poets Ranked by Beard Weight (1913) av Upton Uxbridge Underwood (1881–1937). Her rangeres kanoniserte poeter etter skjegget. Og jeg ser at jeg har noe å strekke meg etter:

Walt Whitman (1819 – 1892)

Og hvis noen lurer på hva de skal gi meg til jul eller bursdag, så trenger de ikke å lure lenger: