Konklusjon fra LDO

I dag mottok jeg brevet der LDO har behandla saken min. Jeg legger det ut her i sin helhet:

28.01.2013

 

Avvisning – spørsmål om forskjellsbehandling av transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage av 26. mars 2012 fra Tarald Stein.

Stein ber ombudet vurdere om det er i strid med diskrimineringslovgivningen at han ikke får endret sitt fødselsnummer uten å ha gjennomgått kirurgisk behandling slik at han kan registreres som mann i Folkeregisteret.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er kommet til at dagens rettskildebilde fører til at saken må avvises.

Sakens bakgrunn

Stein ønsker å endre sitt juridiske kjønn fra kvinne til mann. Stein opplyser at han er en transmann, og at han fikk avslag på ønske om kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet i 2008. Kjønnsbekreftende behandling innebærer psykiatrisk evaluering, hormonbehandling og kirurgi.

Stein har inntil videre akseptert at han ikke får fjernet livmor og eggstokker på nåværende tidspunkt selv om han ønsker det, men ønsker likevel å bli registrert som mann i Folkeregisteret. Forskrift om folkeregistrering, FOR-2007-11-09 nr. 1268, § 2-2 regulerer endring av fødselsnummer. Det fremgår at «Fødselsnummeret kan endres når fødselsdato eller kjønnsstatus endres».

Stein søkte Skattedirektoratet om endring av fødselsnummer, og fikk opplyst følgende: «Forvaltningspraksis er at Skattedirektoratet tildeler nytt fødselsnummer når vi får bekreftelse fra Rikshospitalet på at de har foretatt en kjønnskonverterende operasjon, eller bekreftelse på at Rikshospitalet har godkjent slik operasjon foretatt i utlandet. Det er da kun en kontorforretning for Skattedirektoratet å tildele vedkommende nytt fødselsnummer.»

Rettslig grunnlag for avvisning

Ombudet skal avvise en sak dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse. Ombudet skal også avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt, jf. Diskrimineringsombudsloven § 3, femte ledd.

Ombudet håndhever likestillingsloven, diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, arbeidsmiljøloven kapittel 13, med unntak av § 13-1 tredje ledd og § 13-8, eierseksjonsloven § 33 annet ledd, husleieavtaleloven § 1-8 annet ledd, bustadbyggjelaglova § 1-4 annet ledd og burettslagslova § 1-5 annet ledd, med de unntak som følger av disse lovene, jf. diskrimineringsombudsloven § 1 annet ledd.

Stillstand og overlevelse

Denne bloggen skulle være fandenivoldsk, saklig og litt morsom.

Jaha. Aktiviteten ble deretter. Livet mitt er en smule fandenivoldsk, men veldig lite saklig og ekstremt lite morsomt. Skjeggveksten ser ut til å ha stoppa opp, men jeg har ikke rørt skjegget. Jeg var redd for at det måtte ofres for helsa da det ble klart at jeg måtte operere bort skjoldbruskkjertelen, men kjertelen er nå borte og skjegget overlevde.

Generelt har det siste året (eller åra, eller livet mitt totalt) bestått av å overleve. Jeg skulle gjerne hatt overskudd til fandenivoldskhet, og det har glimta til innimellom, men generelt er jeg for sliten til slik luksus.  Stikkord: NAV, stoffskifte, depresjon, angst, NAV, fattigdom.

Bloggen har også lidd under at jeg ikke ser noen vei framover, og at jeg føler at jeg har kjempa lenge nå. De åtte åra som har gått siden jeg innså min transkjønnethet og at den krevde (be)handling, virker som et langt liv.

2012 oppsummert

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2012 annual report for this blog.

Her er et utdrag:

600 people reached the top of Mt. Everest in 2012. This blog got about 5 300 views in 2012. If every person who reached the top of Mt. Everest viewed this blog, it would have taken 9 years to get that many views.

Click here to see the complete report.

LDO til BLD

Jeg kom aldri så langt som å purre på svar fra LDO, som altså skulle gi meg svar over sommerferien. I dag fikk jeg likevel en oppdatering:

Transpersoner – diskrimineringsvern og krav om
medisinsk behandling
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) viser til tidligere korrespondanse i saken.
I brev av 19. juni 2012 skrev ombudet at vi ville tilskrive Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) for å be om at forholdet du peker på i din klage blir vurdert i departementets utarbeidelse av ny lov. Du finner kopi av brevet ombudet har sendt BLD vedlagt.
Ombudet håper BLD tar ombudets oppfordring om å vurdere de viktige problemstillingene ombudet peker på i brevet. Ombudet jobber videre med å vurdere din klage etter dagens rettstilstand, noe som er et komplisert spørsmål og derfor tar noe tid.
Ombudet håper å kunne gi deg et svar innen utgangen av januar 2013.

Brevet fra LDO til BLD har jeg lagt ut her: Arbeid med helhetlig diskrimineringsvern – ny LHBT-lov (L)(197956)

Så det går sakte men sikkert framover.

Transseksuell og transperson

For noen dager sia tikka det inn en kommentar på innlegget Helsedirektoratet oppfordrer til pasientmishandling fra en som kalte seg Kråkefar. Og selv om jeg hadde mest lyst til å avvise kommentaren fordi den inneholder feilinformasjon og propaganda fra HBRS, har jeg nå samla energi til å påpeke nettopp det og avklare et par ting som jeg vet mange lurer på. Å publisere kommentaren uten å påpeke dette ville være å videreformidle fordommer og feilinformasjon. Vanligvis sensurerer jeg slikt, men gjør denne gangen et unntak.

Kråkefar skriver:

Transseksuelle (F64.0) og transpersoner (alt mulig annet) er to helt forskjellige diagnoser. Jeg syns du skal slutte å blande disse diagnosene!

Dette kunne vært sant dersom alle transseksuelle (slike som meg, som har en annen kjønnsidentitet enn kroppen skulle tilsi og trenger hormonbehandling og kirurgi for å rette på det) fikk behandling i Norge. Det gjør vi ikke.

Riktignok bruker jeg sjeldnere ordet transseksuell om meg selv, men det betyr ikke at jeg ikke har diagnosen F64.0 (fra “alle” andre steder enn Rikshospitalet) eller mener at jeg ikke er transseksuell. Det er heller et uttrykk for at jeg ikke gidder å krangle med hele HBRS hver eneste dag om å få lov til å være meg selv. Og at merkelappen transseksuell setter meg i bås med fordomsfulle idioter som mener at ingen andre enn dem bør få behandling.

Transperson er ingen diagnose. Transperson er en betegnelse som brukes om alle som uttrykker eller identifiserer seg med et annet kjønn enn det kroppen deres hadde ved fødselen, og som ikke er fordomsfulle/”rettroende” nok til å tilhøre HBRS’ harde kjerne. Jeg kjenner en god del transpersoner som også er transseksuelle, mange av dem har til og med diagnosen F64.0 fra Rikshospitalet. Transpersoner kan være transseksuelle, transseksuelle kan være transpersoner, men alle skal ha rett til å definere sin egen kjønnsidentitet!

For meg er merkelappen først og fremst en politisk identitet og et opprør mot HBRS. Jeg er ikke egoistisk nok til å mene at bare folk som oppfatter seg som menn eller kvinner skal få den behandlinga de trenger.

I følge World Professional Association for Transgender health (WPATH)s Standards of Care finnes det ikke noe slikt klart skille mellom transpersoner (transgender) og transseksuelle (transsexual). Man anser at også dem som får andre transdiagnoser enn F64.0 kan ha behov for behandling og i såfall har like mye rett til å få det. Hvorfor dette skulle være annerledes i Norge har jeg aldri skjønt.

Trans – bare for eksperter og spesielt interesserte?

Jeg får høre ganske ofte at dette med trans er så vanskelig og komplisert. Folk som ikke er trans* sier det, politikerne sier det, legene sier det… Men er det så komplisert som de skal ha det til?

Ikke-trans

Når vanlige folk som selv ikke er trans sier det, handler det som oftest om vaner – og i ytterste konsekvens verdensbilde. Vi er vant til dele mennesker inn i to kategorier (kvinner og menn). Disse kategoriene oppfattes som uforandelige helt til man møter en transperson.

Vi er vant til å bruke kjønna pronomen (han og hun) uten å tenke særlig over det. Når man tvinges til å tenke seg om, oppleves det sikkert litt kronglete i begynnelsen. Det tror jeg de fleste transfolk også har forståelse for. De fleste ikke-transfolk venner seg overraskende fort til nye pronomen (unntakene er ofte foreldre som tenker på deg som sin lille jente/gutt selv om du er blitt voksen mann/kvinne/annet). Hvis de prøver.

Dette med at alt som har med trans å gjøre er så vanskelig, brukes av og til som et argument mot å forsøke, noe som bare er feigt og vitner om manglende respekt. Transpersoner er mennesker og skal møtes som mennesker. Så enkelt er det faktisk.

Leger og eksperter

Blant leger og psykologer brukes frasen om at dette med trans er så vanskelig for å nekte transfolk helsehjelp. Det har jeg ingen forståelse for. Transfolk er mennesker og har rett på nødvendig helsehjelp. Selv har jeg vært heldig med mine fastleger (og de fleste andre leger jeg har kommet i kontakt med). De har innrømmet at de vet lite om det, og bedt om hjelp og tid til å finne informasjon. Det er en ærlig og fin ting.

Frasen brukes også av “ekspertene” på Rikshospitalet for å beholde behandlingsmonopolet, forsvare sine uetiske handlinger og hindre innblanding fra politikere og jurister. Og fordi frasen om at trans er så vanskelig er så vanlig og allment akseptert, vinner de fram (slik vi så denne uka med Helsedirektoratet).

Det er ikke fryktelig vanskelig å stille en trans-diagnose hvis man følger WPATHs Standards of care. Faktisk holder det lenge med opplyst folkevett. Transfolk er mennesker. De har rett til helsehjelp og å bestemme over egen kropp. Ganske enkelt altså.

For sikkerhetsskyld bør man utelukke at de er psykotiske eller har andre (forbigående) grunner til å ønske seg et annet kjønn, men det er stort sett fort gjort. Ingen vanlig psykiater bruker 2 år på å vurdere dette, slik de gjør på Rikshospitalet.

Jeg har møtt både fastleger, psykologer og psykiatere som har vært i stand til å stille en transdiagnose uten spesialistutdanning, selv om de fleste ikke har turt p.g.a. Rikshospitalets monopol. Det kan uansett være lurt å ta en ting av gangen og begynne forsiktig med behandling. Min erfaring er at hormoner (i til dels små doser, i alle fall for transmenn) løser de mest akutte problemene, slik at man kan ta stilling til videre behandling uten voldsomt ytre og indre press. Bare det at noen lytter, godtar og ønsker å hjelpe føles fantastisk godt. Å bli trodd og tiltrodd evnen til å ta egne valg, burde være en selvfølge. Dessverre er det sjelden at transfolk opplever det. Jeg har vært heldig (med unntak av Rikshospitalet).

Politikere og jurister

Når politikere og jurister sier at dette med trans er så vanskelig, er det ansvarsfraskrivelse på det mest uetiske. Ofte følges utsagnet av en henvisning til at det er medisinske spørsmål, noe som slett ikke gjør meg mer vennlig stemt. Når ble det politisk og juridisk legitimt å nekte en gruppe menneskelige rettigheter fordi de har behov for medisinsk behandling?

Juridiske rettigheter som å tillates å bestemme over egen kropp, beskyttelse mot overgrep som tvangssterilisering og å ha identitetspapirer som faktisk kan identifisere deg – dette er ikke vanskelige medisinske avgjørelser som man må ha medisinsk utdanning og spesialistkompetanse for å skjønne seg på.

Politikerne lar seg manipulere av Rikshospitalet og nekter å tenke selv. Det har jeg ingen som helst forståelse for, bare forakt.

Helsedirektoratet oppfordrer til pasientmishandling

Siden 2009 har vi venta på en rapport fra Helsedirektoratet om helsetilbudet til transpersoner og transseksuelle. Nå foreligger den – ikke som offentlig publikasjon, men som brev til Helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg til å ta lang tid, har saksgangen vært et mareritt. I fjor (2011) forelå det en foreløpig rapport som tok tak i det meste som er galt ved dagens uhelsetilbud. Her skrev jeg mine reaksjoner på den. Den ble aldri publisert fordi Rikshospitalet og HBRS stakk kjepper i hjulene og gikk til personangrep på Helsedirektoratets ansatte.

Skuffelsen over den endelige rapporten er enorm. Den ramser opp kritikkverdige forhold (de fleste, men ikke alle), bare for å si at sånn bør det fortsatt være. Jeg trodde faktisk ikke at dette var mulig; at ansatte i Helsedirektoratet kan presses av et sykehus til å godta (og oppfordre til fortsatt) feilbehandling, tvangssterilisering (-kastrering), behandlingsnekt, psykisk terror og generell pasientskadelig opptreden.

Noen reaksoner:

Det er helt tydelig at man med disse anbefalingene ikke ønsker å ta innover seg signaler fra Europarådet. Jeg hadde store forventninger til at man nå, når man hadde muligheten til å anbefale skikkelige endringer gjorde det. Det er en skam hvordan vårt helsevesen behandler, eller snarere tvert i mot ikke behandler, en gruppe mennesker som helt åpenbart trenger helsehjelp for å kunne leve fullverdige liv. Jeg er svært skuffet.

Bård Nylund – Leder, LLH

The Norwegian Health Directorate just published an opinion about trans healthcare. Basically they are saying it’s not a big deal that roughly half of trans patients are being sent away from the national hospital, which has a monopoly on treating trans patients in the country. Also they don’t find any flaw with sterilization requirements for a legal gender change. Bloody hell.

Justus Eisfeld – GATE – Global Action for Trans* Equality

Her kan du lese rapporten

Legg gjerne inn dine reaksjoner under!