Vi viser til e-mail av 1.februar der du opplyser at du i 2008 fikk avslag fra Rikshospitalet om behandling vedr endring av kjønnsstatus.

Forvaltningspraksis er at Skattedirektoratet tildeler nytt fødselsnummer når vi får bekreftelse fra Rikshospitalet på at de har foretatt kjønnskonverterende operasjon, eller bekreftelse på at Rikshospitalet har godkjent slik operasjon foretatt i utlandet. Det er da kun en kontorforretning for Skattedirektoratet å tildele vedkommende nytt fødselsnummer.

Med hilsen
Kristin Os
seniorrådgiver
Rettsavdelingen

Dette er ikke det avslaget på søknad om endret kjønnsstatus som jeg ba om.

Men, det ser ut til å åpne visse muligheter for positiv(?) redefinering. De kvier seg åpenbart for å si rett ut at de tvangssteriliserer folk. Rikshospitalet definerer bryst som kjønnsorganer (noe som resulterer i at amming blir pedofili), og å fjerne dem betraktes som en kjønnskonverterende operasjon. Det er derfor det ikke er lov til å fjerne bryster uten kreft i Norge, selv på privatklinikker, ettersom Rikshospitalet har monopol. Det burde være verdt et forsøk å troppe opp på Riksen i bar overkropp (må muligens vente til sommeren) og kreve at de skriver en bekreftelse på at en kjønnskonverterende operasjon er foretatt.

Hva synes folket om ideen?

Det er interessant det endokrinologen sier, spesielt med tanke på at Rikshospitalet hevder det motsatte som årsak til at de ønsker å tvangssterilisere unge transkjønna mennesker. Hvis det han sier stemmer, føler jeg både lettelse og skuffelse på en gang.

Foto: Tina Åmodt

Jeg står registrert som kvinne i folkeregisteret og ønsker å endre dette til mann. Jeg har gått gjennom utredning på Rikshospitalets seksjon for transseksualisme med negativt resultat og får dermed ingen operasjoner der.
Jeg forstår det slik at dere i praksis krever fjerning av kjønnskjertlene for å endre juridisk kjønn. Hvis dette stemmer, må jeg be om et avslag på søknad om endret juridisk kjønn.

Så er det bare å vente og se om det skjer noe. Hvis jeg får et slikt avslag, vil jeg ta det videre, om nødvendig helt til Europadomstolen.

Jeg tar fortsatt imot skjeggete bilder fra støttespillere av alle kjønn. Lista ble oppdatert i dag.

“Det er bra at Rikshospitalet er så restriktive på å gi kjønnskorrigerende behandling.”

Det følges gjerne opp med vage vendinger om hvor forferdelig det vil være om noen får behandling og så angrer.

Det er et slag i trynet og sender meg ned for telling. En slik uttalelse er det samme som å si at mitt liv ikke er noe verdt, at det bare er rett og rimelig at min helse, min livskvalitet og min framtid ofres til fordel for de få rettenkende kvinnene og mennene som får korrigert sitt kjønn. Det er en hyllest til det systemet som har ødelagt livet mitt. I de tilfellene der uttalelsen skyldes uvitenhet, svelger jeg selvsagt sinnet og sørger for litt folkeopplysning. I de andre tilfellene, der de som sier det bør være fullt klar over hva det innebærer, tillater jeg meg å ikke opptre så sivilisert.

Etter mye selvransakelse har jeg konkludert med at det er greit å ta dette personlig, at det er personlig. Det dreier seg om mitt liv, og jeg har lov til å ha en mening om det. Jeg har lov til å bli forbanna når folk trakker så hardt på meg at jeg ikke kommer meg opp av senga de neste dagene. Det finnes grenser for hva man skal finne seg i.

Andre innlegg om samme temafra eldst til ferskest:

Deres liv er mer verdt enn mitt, og jeg hater dem

Dokumentar om Samantha/Charles Kane

En kropp som ikke lyver

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

De sykehusene som opererer med informert samtykke som eneste krav for å få kjønnsbekreftende operasjoner, rapporterer om en angrepromille på samme nivå som mer restriktive sykehus.

Før man innførte lov om tvangssterilisering i 1934, fantes en debatt om hvilke borgere som ikke burde få ha rett til å formere seg. Det gjalt seksualforbrytere (høres det kjent ut?), alenemødre, prostituerte og generelt foreldre som ikke kunne ta vare på barna sine (høres ikke det også kjent ut, dere som har vært i kontakt med barnevernet?). De etniske minoritetene ble faktisk ikke utsett spesielt, men deres kultur og sosiale stilling i Norge på den tida, gjorde at en taterfamilie f.eks. fort ble betraktet som uegnet oppvekstmiljø for barn.

De fleste tvangssteriliseringer ble ikke foretatt med hjemmel i steriliseringsloven, men var såkalte medisinske steriliseringer. Forskjellen var imidlertid liten. “Mange steriliseringer ble foretatt i forbindelse med aborter, og kvinnene fikk ofte beskjed om at de fikk ta abort kun dersom de godtok sterilisering. Det forelå svært sjelden medisinske grunner som gjorde sterilisering nødvendig.” Kilde

Vi blar fremover til dagens Norge, over 30 år etter at man sluttet med tvangssteriliseringer. På papiret. I dag virker det på de fleste uhørt at man skal bli presset til sterilisering for å få tilgang til medisinsk behandling eller sosiale rettigheter. Vi har fått menneskerettighetene, deriblant at alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og rett til privatliv, nærmest inn med morsmelka.

Og likevel…. På Rikshospitalet foregår dette flere ganger årlig, systematisk; mennesker får valget mellom nødvendig medisinsk behandling og sosiale goder hvis de godtar sterilisering, eller nektes behandling og de sosiale godene som følger med. For de som leser denne bloggen jevnlig eller kjenner meg, kommer det neppe som noen overraskelse at denne gruppa er transfolk.

I Sverige skjer det samme. Der har man til og med en lov som bestemmer det; i Norge har vi bare forskrifter. I flere år har det nå pågått en debatt i vårt naboland om dette. Folket har blitt opplyst om hva som foregår og stort sett reagert med avsky, også politikerne har måttet ta avstand fra det. Svenskene har våga å sette den rette merkelappen på praksisen; tvangssterilisering.  I Norge er vi som vanlig mer tilbakeholdne og forsiktige. Og kanskje er det vanskeligere å endre forskrifter enn lover?

Nå har ett lite parti i Sveriges regjeringskoalisjon klart å spikre loven om tvangssterilisering for enda noen år. I Norge har vi ikke en gang en debatt om det. De fleste jeg forteller dette til reagerer med vantro. Tvangssteriliseringer – i 2012?

En gruppe av mennesker har åpenbart enda mindre verdi enn seksualforbrytere og etniske minoriteter. Man føler seg fortsatt ikke sikre på at transseksualisme ikke på noe vis er arvelig. At forskningen viser at transfolk ikke er verre foreldre enn andre, er også noe man lett ser bort fra. Det er lettere å la fordommene blomstre enn å sjekke fakta.

Noe av det jeg reagerte sterkest på da jeg gikk til utredning på Rikshospitalet, var holdningen mot min datter: Hun burde aldri vært født. Som alenemor hadde jeg møtt de samme holdningene en del ganger og trodde at jeg hadde nok motstandskraft til at det ikke gikk inn på meg. Som alle foreldre vet, er det få ting som vekker slikt rødglødende raseri som når noen angriper ens barn. På Rikshospitalet lærte jeg meg etter hvert at jeg selv skulle nedverdiges, latterliggjøres og bortforklares, og jeg lærte å akseptere det i håp om behandling. At min datter skulle utsettes for det samme, kunne jeg ikke tolerere. Heldigvis var hun for liten til å forstå hva som foregikk.

Tilhengerne av tvangssterilisering (de kaller det selvsagt noe annet) hevder at folk ikke kan få gjøre som de selv vil med sine egne kropper og forvente aksept fra samfunnet. Hvor vil vi ende da? Man er fryktelig redde for gravide menn. Og bare tanken er nok til å gi mange latterkrampe. I sommer møtte jeg Thomas Beattie, han som ble framstilt i media som verdens første gravide mann. Det var han strengt tatt ikke. Flere hadde gjort det før ham. Forskjellen var at hans historie ble tabloidisert, nådde kloden rundt, og at han er gift med ei dame. Jeg så også de tre barna deres. Disse små, som i likhet med min datter, aldri burde vært født, og aldri ville blitt født dersom han var svenske eller nordmann. Jeg har sjelden møtt noen som satte familien så høyt som Thomas, som med hele sitt liv viser hva familieverdier virkelig er. Og få som har måttet kjempe så hardt for å få den familien han ønsket seg så sterkt.

Selv er jeg ingen familiemann. Dessuten er jeg homo. Jeg blir ingen norsk Thomas Beattie og jeg lar meg gladelig sterilisere. Men det er mitt valg, må være mitt valg og ikke en psykiaters valg. Jeg gråter for de av mine venner som, i en alder der de ikke har rukket å tenke så langt som til en fremtidig familie, fratas sine reproduktive muligheter.

En del vil mene at det ikke er til barns beste å ha transforeldre, at det er bedre at våre barn aldri blir født. Hvis jeg ikke var en ansvarlig forelder, ville jeg her poste et bilde av min datter og si: “Se på henne. Mener du helt alvorlig at hun ikke burde vært født?” Dessverre finnes det mennesker (f.eks. ansatt på Rikshospitalets seksjon for transseksualisme) som er i stand til nettopp det. Men jeg tror at de fleste mennesker har en bedre fungerende samvittighet og moral.

Det er ikke barna, fødte eller ufødte, man beskytter ved å tvangssterilisere potensielle foreldre. I likhet med den gamle steriliseringsloven, er målet å beskytte samfunnet mot såkalte uønskede elementer. Dette høres ikke så pent ut etter 1940 og etter den påståtte avviklingen av tvangssterilisering, og “barnets beste”er et argument som kan brukes til det meste. På papiret består det norske samfunnet av menn og kvinner. Det er bekvemt for dem som har sammenfallende kropp og kjønnsidentitet. De slipper å tenke så mye på sitt kjønn, kan stole på sosiale normer og ikke bry de små hodene sine med hva kjønn egentlig er. For oss andre er det svært ubekvemt, men våre menneskerettigheter, vår rett til kroppslig autonomi og privatliv, ofres på det todelte kjønnssystemets alter. Halleluja.

Vi har fortsatt en steriliseringslov i Norge:

Kap. I. Lovens område.

§ 1. (lovens område).

Denne lov gjelder operasjon eller annet inngrep som tar sikte på å oppheve en persons forplantningsevne (sterilisering) eller kjønnsdrift (kastrering). Loven gjelder ikke inngrep eller behandling som av medisinske eller andre grunner er rettmessig etter rettsregler utenfor denne lov.

Kap. II. Sterilisering.

§ 2. (alminnelige vilkår for sterilisering).

Person som har bosted her i landet og som har fylt 25 år kan steriliseres når han selv begjærer det. Dette gjelder ikke person som har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet eller psykisk svekket.

§ 3. (spesielle vilkår for sterilisering etter særskilt tillatelse).

Person som har bosted her i landet, men som for øvrig ikke fyller vilkårene i § 2, kan etter søknad gis tillatelse til sterilisering, jfr. §§ 4-6, når

a) svangerskap og fødsel for kvinne som søker kan føre til betydelig fare for hennes liv eller for hennes fysiske eller psykiske helse,
b) omsorg for barn kan sette søkeren i en særlig vanskelig livssituasjon,
c) det på grunn av arveanlegg hos søkeren er betydelig fare for at barn i tilfelle kan få alvorlig sykdom eller lyte,
d) søkeren på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming – eller svekkelse i tilfelle ikke vil kunne dra tilfredsstillende omsorg for barn.

Sterilisering av person under 18 år må ikke tillates med mindre det foreligger særlig tungtveiende grunner for det.

(…)

Kap. III. Kastrering.

§ 8. (vilkår for kastrering og fremsettelse av søknad).

Person som har bosted her i landet, kan etter søknad få tillatelse til kastrering hvis han på grunn av abnorm kjønnsdrift må formodes å ville begå sedelighetsforbrytelser.

For søknad om kastrering gjelder bestemmelsene i § 4 tilsvarende. Søknad om kastrering kan i tilfelle som nevnt i § 4 tredje ledd også fremsettes av politimesteren i det distrikt vedkommende har bosted eller politimesteren i det distrikt hvor vedkommende oppholder seg.

Jeg aner ikke hvilken paragraf transfolk kommer innunder. Det kan være “Loven gjelder ikke inngrep eller behandling som av medisinske eller andre grunner er rettmessig etter rettsregler utenfor denne lov” (§1), ettersom personalet på Rikshospitalet vil påstå at sterilisering er medisinsk nødvendig (man definerer en kvinne som en person uten testikler, og en mann som en person uten eggstokker), eller i det minste “rettmessig”.

§2 er i strid med praksisen på Rikshospitalet, siden de fleste som tvangssteriliseres er under 25 år og ikke skriver under på noen begjæring eller samtykke.

§3 er interessant. Kanskje defineres tranfolk under “b) omsorg for barn kan sette søkeren i en særlig vanskelig livssituasjon,”, siden mange finner det vanskelig å forstå at en biologisk mor kan være en god far, eller omvendt. Det kan være at man definerer transfolk som for sinnslidende eller psykisk svekket til å yte omsorg til barn (§3d). Jeg vet ikke, men det finnes mange unnskyldninger, og her er nok av årer til å ro med. Samtlige er reinspikka tøv.  Såvidt jeg kan se (og jeg er altså ikke jurist), er denne loven så full av hull at man fortsatt kunne bedrive etnisk rensning med den.

Det siste kapittelet har jeg sitert mest som en kuriositet. Sterilisering kalles det når man kutter egg- eller sædlederne. Kastrering er en mer omfattende operasjon hvor man fjerner kjønnskjertlene, altså eggstokker eller testikler, og er det man i praksis bedriver på Rikshospitalet. Selv om loven er kjønnsnøytral, er det åpenbart at “personen” det siktes til i loven er en mann med testikler. Jeg har i alle fall aldri hørt noe om at fjerning av eggstokker skulle dempe noens seksualdrift. I mørkere stunder har jeg til og med vurdert å søke om dette, men har (heldigvis) vanskelig for å fremstille meg som sannsynlig sedelighetsforbryter. Jeg kan ikke med min beste velvilje se hvordan transfolk kunne defineres under denne paragrafen.

Kan vi ikke en gang for alle bli enige om at sterilisering/kastrering under utilbørlig press/tvang er en uting? Vi er for lengst for  seint ute til å bli best i klassen (Spania, Storbritannia m.fl. har slått oss med flere år), men i alle fall kan vi ennå slå Sverige.

P.S. Jeg er fullt klar over at en del forakter transpersoner og ikke synes barn skal vokse oppp med slike foreldre. Det finnes mennesker jeg også forakter, foreldre som jeg mener aldri burde hatt barn. Nazister for eksempel. Men jeg tar ikke til orde for å bedrive systematisk tvangssterilisering på dem av den grunn, enda nazisme i motsetning til transseksualisme er et valg, en overbevisning og ikke medfødt. En av mine beste venner har en far som er nazist. Av og til faller heldigvis eplet svært langt fra stammen. Det er ikke et moderne samfunn verdig å tvangssterilisere noen. Punktum.

Etter at jeg ga ut min første diktsamling, Framandkar, fikk jeg en mail fra ei dame som hadde hatt brystkreft. Det ene brystet ble operert bort, og hun fikk tilbud om å få konstruert et nytt. “Men kvinneligheten min sitter ikke i puppene,” mente hun. Hun trengte ikke noe nytt bryst. Derimot så hun poenget med symmetri, og ville gjerne ha bort det hun hadde igjen. Det fikk hun ikke lov til. Det ville jo være en “kjønnsoperasjon”! Ja, huttetu!

I begynnelsen av november leste jeg et hjertesukk fra en facebookvenn. Han bor i USA, er ufør, og skulle nå endelig få den operasjonen han trenger. Hjertesukket dreide seg om at vennene hans ikke forstod at han gleda seg, at han var letta over endelig å få fjerna brystene. Hvorfor? Jo, han hadde fått påvist unormale celleforandringer, sannsynligvis kreft, i det ene brystet. Endelig, etter utallige mammografier i håp om at de skulle finne noe. Sykeforsikringa hans dekka ikke en “kjønnsoperasjon”, men den dekka kreftbehandling.

Ei dame jeg vet om her i Norge, som i likhet med meg ikke fikk behandling på Rikshospitalet, fikk til slutt fjerna testiklene. Fordi hun fikk testikkelkreft. Hvis hun hadde fått fjerna dem på Rikshospitalet da hun ba om det, ville hun sluppet å få kreft.

Det er vondt at det skal være sånn at vi transfolk skal glede oss over å få kreft. Ubehandla transseksualisme fører i mange tilfeller til selvmord, og de aller fleste av oss har tenkt tanken mer enn en gang, eller til og med forsøkt å ta livet av oss. Likevel må vi få kreft før vi blir tatt på alvor. Det er forjævlig!

Selv veksler jeg mellom å være redd for å få kreft i eggstokkene eller livmora, og å innerst inne håpe på det. Ting tyder på at testosteron kan øke kreftfaren i kvinnelige organer. Fortsatt håper jeg inderlig at jeg slipper, at jeg får ut disse organene uten å måtte få kreft først. Så i motsetning til andre movember-menn, skal jeg heller ikke barbere meg i morra.

Movember er et initiativ som opprinnelig kommer fra Australia (2003), men har spredd seg over hele verden – nå også til Norge. Alle med skjeggvekst oppfordres til å la barten gro i løpet av november for å øke bevisstheten om menns helse, spesielt prostatakreft.

Dette er ganske nært mitt eget prosjekt; å la skjegget gro til eggstokkene er vekk. Så selv om jeg ikke har noen prostata (tror jeg), har jeg valgt å melde meg på. Riktignok har jeg juksa ved å la barten gro siden juni, men litt slakk må en transmann få.

Tidligere har jeg skrevet om andre deler av livet mitt i et skjeggete perspektiv: Kvekernes skjegg og Noe som stikker fram. I dag ble jeg oppmerksom på Poets Ranked by Beard Weight (1913) av Upton Uxbridge Underwood (1881–1937). Her rangeres kanoniserte poeter etter skjegget. Og jeg ser at jeg har noe å strekke meg etter:

Walt Whitman (1819 – 1892)

Og hvis noen lurer på hva de skal gi meg til jul eller bursdag, så trenger de ikke å lure lenger: