Men rasehygienen var ikke død…

De fleste har nok fått med seg at den norske stat dreiv systematisk tvangssterilisering av etniske minoriteter fram til 1977. Det vil si at hvis mine foreldre hadde vært f.eks. tatere, ville jeg kanskje aldri blitt til. Men så, sier historiebøkene, sluttet vi med sånt. Tvangssterilisering tilhører et mørkt kapittel i historien. Det er tilbakelagt. De fleste erstatningene er ferdig utbetalte. Vi er så mye mer opplyste nå – ikke sant?

Før man innførte lov om tvangssterilisering i 1934, fantes en debatt om hvilke borgere som ikke burde få ha rett til å formere seg. Det gjalt seksualforbrytere (høres det kjent ut?), alenemødre, prostituerte og generelt foreldre som ikke kunne ta vare på barna sine (høres ikke det også kjent ut, dere som har vært i kontakt med barnevernet?). De etniske minoritetene ble faktisk ikke utsett spesielt, men deres kultur og sosiale stilling i Norge på den tida, gjorde at en taterfamilie f.eks. fort ble betraktet som uegnet oppvekstmiljø for barn.

De fleste tvangssteriliseringer ble ikke foretatt med hjemmel i steriliseringsloven, men var såkalte medisinske steriliseringer. Forskjellen var imidlertid liten. «Mange steriliseringer ble foretatt i forbindelse med aborter, og kvinnene fikk ofte beskjed om at de fikk ta abort kun dersom de godtok sterilisering. Det forelå svært sjelden medisinske grunner som gjorde sterilisering nødvendig.» Kilde

Vi blar fremover til dagens Norge, over 30 år etter at man sluttet med tvangssteriliseringer. På papiret. I dag virker det på de fleste uhørt at man skal bli presset til sterilisering for å få tilgang til medisinsk behandling eller sosiale rettigheter. Vi har fått menneskerettighetene, deriblant at alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og rett til privatliv, nærmest inn med morsmelka.

Og likevel…. På Rikshospitalet foregår dette flere ganger årlig, systematisk; mennesker får valget mellom nødvendig medisinsk behandling og sosiale goder hvis de godtar sterilisering, eller nektes behandling og de sosiale godene som følger med. For de som leser denne bloggen jevnlig eller kjenner meg, kommer det neppe som noen overraskelse at denne gruppa er transfolk.

I Sverige skjer det samme. Der har man til og med en lov som bestemmer det; i Norge har vi bare forskrifter. I flere år har det nå pågått en debatt i vårt naboland om dette. Folket har blitt opplyst om hva som foregår og stort sett reagert med avsky, også politikerne har måttet ta avstand fra det. Svenskene har våga å sette den rette merkelappen på praksisen; tvangssterilisering.  I Norge er vi som vanlig mer tilbakeholdne og forsiktige. Og kanskje er det vanskeligere å endre forskrifter enn lover?

Nå har ett lite parti i Sveriges regjeringskoalisjon klart å spikre loven om tvangssterilisering for enda noen år. I Norge har vi ikke en gang en debatt om det. De fleste jeg forteller dette til reagerer med vantro. Tvangssteriliseringer – i 2012?

En gruppe av mennesker har åpenbart enda mindre verdi enn seksualforbrytere og etniske minoriteter. Man føler seg fortsatt ikke sikre på at transseksualisme ikke på noe vis er arvelig. At forskningen viser at transfolk ikke er verre foreldre enn andre, er også noe man lett ser bort fra. Det er lettere å la fordommene blomstre enn å sjekke fakta.

Noe av det jeg reagerte sterkest på da jeg gikk til utredning på Rikshospitalet, var holdningen mot min datter: Hun burde aldri vært født. Som alenemor hadde jeg møtt de samme holdningene en del ganger og trodde at jeg hadde nok motstandskraft til at det ikke gikk inn på meg. Som alle foreldre vet, er det få ting som vekker slikt rødglødende raseri som når noen angriper ens barn. På Rikshospitalet lærte jeg meg etter hvert at jeg selv skulle nedverdiges, latterliggjøres og bortforklares, og jeg lærte å akseptere det i håp om behandling. At min datter skulle utsettes for det samme, kunne jeg ikke tolerere. Heldigvis var hun for liten til å forstå hva som foregikk.

Tilhengerne av tvangssterilisering (de kaller det selvsagt noe annet) hevder at folk ikke kan få gjøre som de selv vil med sine egne kropper og forvente aksept fra samfunnet. Hvor vil vi ende da? Man er fryktelig redde for gravide menn. Og bare tanken er nok til å gi mange latterkrampe. I sommer møtte jeg Thomas Beattie, han som ble framstilt i media som verdens første gravide mann. Det var han strengt tatt ikke. Flere hadde gjort det før ham. Forskjellen var at hans historie ble tabloidisert, nådde kloden rundt, og at han er gift med ei dame. Jeg så også de tre barna deres. Disse små, som i likhet med min datter, aldri burde vært født, og aldri ville blitt født dersom han var svenske eller nordmann. Jeg har sjelden møtt noen som satte familien så høyt som Thomas, som med hele sitt liv viser hva familieverdier virkelig er. Og få som har måttet kjempe så hardt for å få den familien han ønsket seg så sterkt.

Selv er jeg ingen familiemann. Dessuten er jeg homo. Jeg blir ingen norsk Thomas Beattie og jeg lar meg gladelig sterilisere. Men det er mitt valg, må være mitt valg og ikke en psykiaters valg. Jeg gråter for de av mine venner som, i en alder der de ikke har rukket å tenke så langt som til en fremtidig familie, fratas sine reproduktive muligheter.

En del vil mene at det ikke er til barns beste å ha transforeldre, at det er bedre at våre barn aldri blir født. Hvis jeg ikke var en ansvarlig forelder, ville jeg her poste et bilde av min datter og si: «Se på henne. Mener du helt alvorlig at hun ikke burde vært født?» Dessverre finnes det mennesker (f.eks. ansatt på Rikshospitalets seksjon for transseksualisme) som er i stand til nettopp det. Men jeg tror at de fleste mennesker har en bedre fungerende samvittighet og moral.

Det er ikke barna, fødte eller ufødte, man beskytter ved å tvangssterilisere potensielle foreldre. I likhet med den gamle steriliseringsloven, er målet å beskytte samfunnet mot såkalte uønskede elementer. Dette høres ikke så pent ut etter 1940 og etter den påståtte avviklingen av tvangssterilisering, og «barnets beste»er et argument som kan brukes til det meste. På papiret består det norske samfunnet av menn og kvinner. Det er bekvemt for dem som har sammenfallende kropp og kjønnsidentitet. De slipper å tenke så mye på sitt kjønn, kan stole på sosiale normer og ikke bry de små hodene sine med hva kjønn egentlig er. For oss andre er det svært ubekvemt, men våre menneskerettigheter, vår rett til kroppslig autonomi og privatliv, ofres på det todelte kjønnssystemets alter. Halleluja.

Vi har fortsatt en steriliseringslov i Norge:

Kap. I. Lovens område.

§ 1. (lovens område).

Denne lov gjelder operasjon eller annet inngrep som tar sikte på å oppheve en persons forplantningsevne (sterilisering) eller kjønnsdrift (kastrering). Loven gjelder ikke inngrep eller behandling som av medisinske eller andre grunner er rettmessig etter rettsregler utenfor denne lov.

Kap. II. Sterilisering.

§ 2. (alminnelige vilkår for sterilisering).

Person som har bosted her i landet og som har fylt 25 år kan steriliseres når han selv begjærer det. Dette gjelder ikke person som har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet eller psykisk svekket.

§ 3. (spesielle vilkår for sterilisering etter særskilt tillatelse).

Person som har bosted her i landet, men som for øvrig ikke fyller vilkårene i § 2, kan etter søknad gis tillatelse til sterilisering, jfr. §§ 4-6, når

a) svangerskap og fødsel for kvinne som søker kan føre til betydelig fare for hennes liv eller for hennes fysiske eller psykiske helse,
b) omsorg for barn kan sette søkeren i en særlig vanskelig livssituasjon,
c) det på grunn av arveanlegg hos søkeren er betydelig fare for at barn i tilfelle kan få alvorlig sykdom eller lyte,
d) søkeren på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming – eller svekkelse i tilfelle ikke vil kunne dra tilfredsstillende omsorg for barn.

Sterilisering av person under 18 år må ikke tillates med mindre det foreligger særlig tungtveiende grunner for det.

(…)

Kap. III. Kastrering.

§ 8. (vilkår for kastrering og fremsettelse av søknad).

Person som har bosted her i landet, kan etter søknad få tillatelse til kastrering hvis han på grunn av abnorm kjønnsdrift må formodes å ville begå sedelighetsforbrytelser.

For søknad om kastrering gjelder bestemmelsene i § 4 tilsvarende. Søknad om kastrering kan i tilfelle som nevnt i § 4 tredje ledd også fremsettes av politimesteren i det distrikt vedkommende har bosted eller politimesteren i det distrikt hvor vedkommende oppholder seg.

Jeg aner ikke hvilken paragraf transfolk kommer innunder. Det kan være «Loven gjelder ikke inngrep eller behandling som av medisinske eller andre grunner er rettmessig etter rettsregler utenfor denne lov» (§1), ettersom personalet på Rikshospitalet vil påstå at sterilisering er medisinsk nødvendig (man definerer en kvinne som en person uten testikler, og en mann som en person uten eggstokker), eller i det minste «rettmessig».

§2 er i strid med praksisen på Rikshospitalet, siden de fleste som tvangssteriliseres er under 25 år og ikke skriver under på noen begjæring eller samtykke.

§3 er interessant. Kanskje defineres tranfolk under «b) omsorg for barn kan sette søkeren i en særlig vanskelig livssituasjon,», siden mange finner det vanskelig å forstå at en biologisk mor kan være en god far, eller omvendt. Det kan være at man definerer transfolk som for sinnslidende eller psykisk svekket til å yte omsorg til barn (§3d). Jeg vet ikke, men det finnes mange unnskyldninger, og her er nok av årer til å ro med. Samtlige er reinspikka tøv.  Såvidt jeg kan se (og jeg er altså ikke jurist), er denne loven så full av hull at man fortsatt kunne bedrive etnisk rensning med den.

Det siste kapittelet har jeg sitert mest som en kuriositet. Sterilisering kalles det når man kutter egg- eller sædlederne. Kastrering er en mer omfattende operasjon hvor man fjerner kjønnskjertlene, altså eggstokker eller testikler, og er det man i praksis bedriver på Rikshospitalet. Selv om loven er kjønnsnøytral, er det åpenbart at «personen» det siktes til i loven er en mann med testikler. Jeg har i alle fall aldri hørt noe om at fjerning av eggstokker skulle dempe noens seksualdrift. I mørkere stunder har jeg til og med vurdert å søke om dette, men har (heldigvis) vanskelig for å fremstille meg som sannsynlig sedelighetsforbryter. Jeg kan ikke med min beste velvilje se hvordan transfolk kunne defineres under denne paragrafen.

Kan vi ikke en gang for alle bli enige om at sterilisering/kastrering under utilbørlig press/tvang er en uting? Vi er for lengst for  seint ute til å bli best i klassen (Spania, Storbritannia m.fl. har slått oss med flere år), men i alle fall kan vi ennå slå Sverige.

P.S. Jeg er fullt klar over at en del forakter transpersoner og ikke synes barn skal vokse oppp med slike foreldre. Det finnes mennesker jeg også forakter, foreldre som jeg mener aldri burde hatt barn. Nazister for eksempel. Men jeg tar ikke til orde for å bedrive systematisk tvangssterilisering på dem av den grunn, enda nazisme i motsetning til transseksualisme er et valg, en overbevisning og ikke medfødt. En av mine beste venner har en far som er nazist. Av og til faller heldigvis eplet svært langt fra stammen. Det er ikke et moderne samfunn verdig å tvangssterilisere noen. Punktum.

5 kommentarer om “Men rasehygienen var ikke død…

  1. Jeg er selv transpersjon, men vil ikke kalle det tvangssterilisering. Hvor sundt er det å ha en livmor etter evigheter på testo? Man mister jo mensen og livmora er ikke i bruk. Fare mor livmor kreft osv ved å beholde den. Skal man være gutt på lik linje med andre gutter, hva skal man med en livmor da? Greit det med barn, jeg selv er 30, har ingen barn. Men er jo flere muligheter til det. Om det ikke blir mine biologisk egne får heller gå, er så mange barn som trenger foreldre, og vi går på lik linje som alle andre ufrivillige barnløse her i landet.

    1. Kreftfaren er en av grunnene til at jeg ønsker å få fjerna livmor og eggstokker. Poenget er at dette må være ens eget valg, etter å ha blitt informert om konsekvensene. Det bør ikke være noe man tvinges til for å få behandling. Europarådets komissær for menneskerettigheter har uttalt seg sterkt imot denne praksisen.

  2. Flott innlegg, utrolig godt skrevet synes jeg. Jeg synes det er trist at det er slik, har akkurat skrevet ett innlegg om aksept for transkjønnete, er ikke transkjønnet selv da. Men er helt enig i at dette bør være opp til den enkelte, ikke ett valg staten skal ta. Synes både staten og folk generelt i Norge er ganske trangsynt. De avskyr de som ikke faller innenfor A4-malen deres. Lurer virkelig på hva de er redd for. Et større mangfold? Mer kunnskap? Annerledeshet? Ikke vet jeg, men magen vrir seg hvertfall pågrunn av alle fordommene, og at folk bare lukker øynene, skjønner virkelig ikke hva de oppnår med det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s