«Hvor ble det av deg?»

Jeg er usikker på om jeg fikk spørsmålet direkte, men jeg leste det i annethvert kjente ansikt under Oslo Pride. For jo, jeg forsvant liksom i 2010. Opp som en løve, ned som en skinnfell. Og av samme grunner har jeg hatt problemer med å vedlikeholde denne bloggen.

Skjegget 4 år (og det nekter visst å bli lengre), her med ett av kunstverka mine på Skeive Kunstneres utstilling i Rådhusgalleriet.

I det siste har jeg tenkt mye på hva som egentlig skjedde. For det første var det helt klart en forsinka reaksjon på avslaget på Riksen. Men ettersom det var gått to år, var ikke det det mest avgjørende. På samme måte var det medvirkende at jeg innså at det ikke ble noe av Thailandsturen, men måtte nøye meg med puppefjerning. Og selv om jeg ble fornøyd med resultatet av den, kunne det ikke veie opp for alt det andre.

Det som likevel veide tyngst var at jeg fikk beskjed om at jeg var altfor kompromissløs. Jeg burde forsøke (for ørtende gang) å samarbeide med de ortodokse, genuine, vanlige kvinnene og mennene i HBRS… Dette hadde jeg selvsagt hørt før, det var ikke noe nytt. Likevel var det dråpen som fikk begeret til å renne over. Jeg var vant til å høre det fra HBRS-folk, men denne gangen kom det fra en jeg trodde var en av oss. I to år hadde jeg klamra meg til det siste halmstrået mitt, at jeg kunne gjøre en forskjell, redde min lille bit av verden. Og så fikk jeg altså et klart neitakk til svar.

Sett i ettertid klandrer jeg ikke den som sa det. Det var dømt til å skje før eller siden, og saken klarte seg fint uten meg. For heldigvis stod det flotte folk klare til å fortsette når jeg slapp. Samtidig er det vanskelig å komme forbi at jeg mista meninga med livet, og jeg strever fortsatt med å finne den igjen. Det føles fullstendig idiotisk at ett menneskes utsagn kan få sånne konsekvenser, jeg klarer ikke å identifisere meg med det. Sant er det like fullt. Og det kom på (et av mange) verst tenkelige tidspunkt. Samtidig vet jeg at mange andre var helt enig med meg i at HBRS-samarbeid var umulig (hvor mange ganger må man egentlig prøve før det er lov å gi opp?) og satte pris på det jeg gjorde.

Jeg skulle ønske jeg kunne engasjere meg «sånn passe» i ting, at jeg ikke var avhengig av å styre skuta og  ikke la «Saken» bli den eneste meninga med livet. Etter hvert har jeg gjort noen spede forsøk, men det blir bare ikke riktig. For meg er det enten eller. Helt oppi eller helt ute av kampens hete. Jeg trives også bedre som en løs kanon enn i LLHs diplomati. Fortsatt stiller jeg gjerne opp når det en sjelden gang blir behov for meg (som på kveldsnytt i vår).

Luca Dalen Espseth fikk æresprisen under Oslo Pride. Velfortjent! Han er en av dem som tok over etter meg, og har hatt mer utholdenhet. Takka være blant anna Luca mener jeg at jo, jeg gjorde en forskjell. Om jeg ikke redda en bit av verden, så la jeg grunnlaget for at andre kunne gjøre det. Det var helt riktig å melde seg ut av HBRS og presse på for at LLH skulle lansere prosjekt Kjønnsmangfold. Det var nok også helt riktig å overlate plassen ved roret til folk som var mindre bitre og desillusjonerte, og derfor mer diplomatiske.