Jeg støtter ekspertgruppens flertall på alle punkter.
Jeg er en transmann på snart 40år. Jeg gikk til utredning ved NBTS* i to år. Den mangelen på empati og profesjonalitet jeg opplevde der har gitt meg store problemer. Dette har også konsekvenser for familiesituasjonen min.
I tillegg har jeg brukt penger fra en liten arv på fjerne brystene. Hvert år bruker jeg 4000kr av min minstepensjon på testosteron, noe som forhindrer ytterligere forverring av den psykiske helsen, men forverrer en allerede vanskelig økonomisk situasjon. Det å få testosteron fra en lege utenfor NBTS like etter avslaget reddet sannsynligvis livet mitt.
NBTS drives etter foreldede prinsipper. Under utredningen ble jeg blant annet oppfordret til å ha sex med personer jeg ikke tiltrekkes av (kvinner). Jeg fikk også ledende spørsmål om jeg ikke opplevde fødselen som en «voldtekt av [min] egen kropp». Psykiateren kom til timen uten å ha lest journalen og ble åpenbart sjokkert da jeg både er homofil mann og har barn (begge deler stod tydelig i bl.a. henvisning). NBTS oppfylte såvidt jeg kunne se ikke WPATHs Standards of Care, verken den da gjeldende versjon 6 eller den enda bedre versjon 7 som kom senere. Spesielt gjaldt dette respekt for pasienten, utredningstid og krav til diagnose og behandling. Enkelte ting har bedret seg siden 2008, men jevnt over ser jeg liten vilje til forbedring hos NBTS’ ledelse. Nasjonale retningslinjer etter mønster fra SOC er derfor helt nødvendig.
Etter avslaget fra NBTS kunne jeg søkt ny henvisning etter 5-10 år, men har unnlatt å gjøre det fordi jeg ikke har noe håp om et annet utfall av utredning så lenge ledelsen er den samme og operer etter de samme gamle ideene om hva kjønn og transkjønn er. Hovedårsaken til avslaget var at jeg ble kategorisert som «late onset». Alder, både ved utredning og ved opplevelse av kjønnsinkongruens, brukes altså for å hindre at folk får den hjelpen vi trenger. Det burde ikke være slik. Mitt håp er at ingen i fremtiden skal få beskjed at de som 30-åring er for gammel til å få nødvendig helsehjelp. Selv etter mange år kan jeg verken forvente å bli yngre, mindre homofil, barnløs eller få en annen barndom (og jeg oppfatter ikke noe av dette som ønskelig), så en ny henvisning og utredning virker fullstendig poengløs.
I mine møter med kommunehelsetjenesten, deriblant fastleger og DPS, har jeg møtt mer forståelse og profesjonalitet enn jeg gjorde under utredning ved nasjonal behandlingstjeneste på Rikshospitalet. Dette handler stort sett om personer som aldri har hatt en trans-pasient tidligere. Etter mitt syn er det derfor tilstrekkelig med sunt vett og empati for å være bedre kvalifisert til å behandle personer med kjønnsdysfori enn de ansatte på NBTS er. Det skader likevel ikke med økt spesialisering i regionene, så lenge vettet og empatien beholdes.
En regionalisert modell kan legge grunnlaget for at pasienten selv får delta i avgjørelsen om egen fremtid. Det vil bli mulig å ansette behandlere som har empati og respekt for pasientene. Videre vil det gi muligheter for å få en «second-opinion». Sekundært vil det også innebære miljøbesparelser (færre lange reiser til utredning/behandling), bedre ivaretakelse av pasientens arbeidsliv eller skolegang (siden man ikke må ta seg fri i opptil to dager) og besparelser på pasientreisebudsjettet.
Jeg ser frem til den dagen jeg omsider anses i stand til å ta informerte avgjørelser vedrørende egen helse og kjønn. Jeg unner ingen andre min skjebne. Den gangen ble jeg oppfattet som ressurssterk. Når utredningen og avslaget har fått så store konsekvenser for min funksjonsevne, tør jeg ikke tenke på hvordan det er for mindre ressurssterke pasienter.
*NBTS – Nasjonal Behandlingstjeneste for TransSeksualisme er det gjeldende navnet på det som var GID-klinikken da jeg begynte utredning, og som siden har hatt flere navn. Same shit, new(?) wrapping.
haarfagre.wordpress.com 