Avslutning

Loven om endring av juridisk kjønn ble vedtatt i juni og innført allerede 1.juli 2016. Denne uka fikk jeg mitt nye kjønn i posten. Dette ble feira med barbertime hos Imperium frisør, forært av FRI (tidl. LLH) som takk for innsatsen.

Det er 10 år siden jeg kom ut med brask og bram. 5 år siden jeg begynte å gro skjegg i protest mot transfolks manglende rettigheter. Fortsatt har jeg ingen muligheter til å bli kvitt eggstokkene. Jeg håper virkelig ikke utviklinga stopper her, men at også helsetilbudet vil endres og desentraliseres.

I løpet av prosjektet lærte jeg at skjegg ikke bør få vokse helt vilt. Det vokser ut skjegg på ganske merkelige steder. Det ble verken så langt eller så fyldig som jeg hadde sett for meg. Men jeg trivdes med det og kommer nok til å la noe gro ut igjen etter hvert. En barbertime er uansett den perfekte gaven til en transmann.

Prosjekt Skjeggfagre avsluttes altså her. Igjen vil jeg rette en stor takk til alle støttespillere og bidragsytere!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Høringsuttalelse til lov om juridisk kjønn

Jeg er en av alle dem som har fått avslag på kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet og berøres derfor direkte av lovforslaget. Jeg har ventet på dette i 10 år, mange har ventet mye lenger. Forslaget applauderes og jeg håper loven går gjennom omtrent som foreslått, snarest.

Transbefolkninga har ekstremt vanskelige livsvilkår og generelt dårligere livskvalitet enn normalbefolkninga. Verst er det før evt. behandling og uten juridisk anerkjennelse. Hverdagslige ting som andre tar for gitt, som å kunne sperre bankkort etter tyveri eller hente medisiner på apoteket, byr på problemer for oss på grunn av manglende identitetspapirer med riktig kjønn.

Tvungen refleksjonsperiode ville være en hån!

Det er av stor betydning at det ikke innføres noen tvungen refleksjonsperiode, det ville oppleves som en hån etter å ha ventet så lenge. Det er heller ikke noen grunn til å innføre det for framtidige søkere. Derimot støtter jeg forslaget om at man må sende inn en bekreftelse etter å ha mottatt informasjon. Dette bør luke ut evt. useriøse søknader.

Foreldreskap

Det eneste jeg er kritisk til er registrering av foreldreskap. Jeg har en viss forståelse for de praktiske årsakene til at man vil legge tidligere kroppslig kjønn til grunn, men det må finnes bedre måter å gjøre dette på, for eksempel ved å bruke mer kjønnsnøytrale uttrykk i de lovene det gjelder. I Sverige er nå Skatteverket dømt i Kammarrätten i Gøteborg for å ha unnlatt å registrere en transmann som far og i stedet registrert ham som mor: http://www.rfsl.se/?p=324&aid=12855 Som denne saken viser går en slik feilbenevnelse også ut over barnet. La oss unngå slik seigpining med ørten runder i rettsapparatet i Norge!

Jeg har ei datter på nå 11 år. Hun var to år da jeg kom ut som mann. At det ikke skal finnes en mulighet for å endre foreldrebetegnelse fra «mor» til «medfar» er ubehagelig. Hver gang hun skal reise alene med fly (4-5ganger årlig) kan jeg altså bli tvunget til å brette ut min livshistorie for tilfeldige flyplassansatte og forbipasserende eller på andre måter bevise at jeg er hennes mor. Dette vil være svært ubehagelig for alle involverte. Bare det å måtte fylle ut at jeg er hennes mor 4-5 ganger i året skaper sterkt ubehag og jeg frykter at det påvirker mitt forhold til henne negativt. Dette er likevel bagateller i forhold til hva som kunne skje dersom hun måtte innlegges på sykehus mens hun er hos meg.

For meg ville det være mest korrekt å benevnes som medfar, men jeg antar at dette kan være mer problematisk for andre, f.eks. for en transmann som er i et forhold med barnefaren og/eller bor sammen med barnet. Det jeg ønsker meg er altså en frivillig mulighet til å endre foreldrebetegnelse fra mor til medfar og fra far til medmor, for allerede fødte barn. Et forbehold om at barnet skal høres kan også settes opp, men burde ikke være nødvendig. Min datter kaller meg mamma og er i sin fulle rett til det – det er et ubehag jeg skal klare å leve med for hennes skyld. At staten kaller meg mor virker både invaderende og unødvendig. Et mulig kompromiss vil være en kjønnsnøytral benevnelse som forelder. Etter barnets første leveår er ikke foreldrenes kjønn av betydning for rettigheter og plikter, og staten har derfor ikke en gang behov for å vite hvem som fødte det. Om nødvendig kan det markeres hvem som har født barnet, f.eks. slik: «medfar, fødende».

Jeg er også kritisk til at det kalles «biologisk kjønn» og mener «reproduktiv evne» er mer dekkende og mindre problematisk. Etter 7 år med testosteron er det meste ved min kropp og biologi mer mannlig enn kvinnelig.

Det vil være en lettelse å endelig få riktig kjønn i alle identifikasjonspapirer slik at jeg kan identifiseres. Å ikke ha papirer på at jeg er meg er en konstant stressfaktor som påvirker min hverdag negativt. Derfor håper jeg loven går gjennom snarest!

Utlysningen fra Regjeringen

Årsaken til at mitt svar ikke ligger ute i listen over høringssvar er nok at det innholder personlige opplysninger. Det er likevel ikke noe jeg anser som for privat til å offentliggjøre.

Høringsuttalelse om helsetilbudet

Jeg støtter ekspertgruppens flertall på alle punkter.

Jeg er en transmann på snart 40år. Jeg gikk til utredning ved NBTS* i to år. Den mangelen på empati og profesjonalitet jeg opplevde der har gitt meg store problemer. Dette har også konsekvenser for familiesituasjonen min.

I tillegg har jeg brukt penger fra en liten arv på fjerne brystene. Hvert år bruker jeg 4000kr av min minstepensjon på testosteron, noe som forhindrer ytterligere forverring av den psykiske helsen, men forverrer en allerede vanskelig økonomisk situasjon. Det å få testosteron fra en lege utenfor NBTS like etter avslaget reddet sannsynligvis livet mitt.

NBTS drives etter foreldede prinsipper. Under utredningen ble jeg blant annet oppfordret til å ha sex med personer jeg ikke tiltrekkes av (kvinner). Jeg fikk også ledende spørsmål om jeg ikke opplevde fødselen som en «voldtekt av [min] egen kropp». Psykiateren kom til timen uten å ha lest journalen og ble åpenbart sjokkert da jeg både er homofil mann og har barn (begge deler stod tydelig i bl.a. henvisning). NBTS oppfylte såvidt jeg kunne se ikke WPATHs Standards of Care, verken den da gjeldende versjon 6 eller den enda bedre versjon 7 som kom senere. Spesielt gjaldt dette respekt for pasienten, utredningstid og krav til diagnose og behandling. Enkelte ting har bedret seg siden 2008, men jevnt over ser jeg liten vilje til forbedring hos NBTS’ ledelse. Nasjonale retningslinjer etter mønster fra SOC er derfor helt nødvendig.

Etter avslaget fra NBTS kunne jeg søkt ny henvisning etter 5-10 år, men har unnlatt å gjøre det fordi jeg ikke har noe håp om et annet utfall av utredning så lenge ledelsen er den samme og operer etter de samme gamle ideene om hva kjønn og transkjønn er. Hovedårsaken til avslaget var at jeg ble kategorisert som «late onset». Alder, både ved utredning og ved opplevelse av kjønnsinkongruens, brukes altså for å hindre at folk får den hjelpen vi trenger. Det burde ikke være slik. Mitt håp er at ingen i fremtiden skal få beskjed at de som 30-åring er for gammel til å få nødvendig helsehjelp. Selv etter mange år kan jeg verken forvente å bli yngre, mindre homofil, barnløs eller få en annen barndom (og jeg oppfatter ikke noe av dette som ønskelig), så en ny henvisning og utredning virker fullstendig poengløs.

I mine møter med kommunehelsetjenesten, deriblant fastleger og DPS, har jeg møtt mer forståelse og profesjonalitet enn jeg gjorde under utredning ved nasjonal behandlingstjeneste på Rikshospitalet. Dette handler stort sett om personer som aldri har hatt en trans-pasient tidligere. Etter mitt syn er det derfor tilstrekkelig med sunt vett og empati for å være bedre kvalifisert til å behandle personer med kjønnsdysfori enn de ansatte på NBTS er. Det skader likevel ikke med økt spesialisering i regionene, så lenge vettet og empatien beholdes.

En regionalisert modell kan legge grunnlaget for at pasienten selv får delta i avgjørelsen om egen fremtid. Det vil bli mulig å ansette behandlere som har empati og respekt for pasientene. Videre vil det gi muligheter for å få en «second-opinion». Sekundært vil det også innebære miljøbesparelser (færre lange reiser til utredning/behandling), bedre ivaretakelse av pasientens arbeidsliv eller skolegang (siden man ikke må ta seg fri i opptil to dager) og besparelser på pasientreisebudsjettet.

Jeg ser frem til den dagen jeg omsider anses i stand til å ta informerte avgjørelser vedrørende egen helse og kjønn. Jeg unner ingen andre min skjebne. Den gangen ble jeg oppfattet som ressurssterk. Når utredningen og avslaget har fått så store konsekvenser for min funksjonsevne, tør jeg ikke tenke på hvordan det er for mindre ressurssterke pasienter.

*NBTS – Nasjonal Behandlingstjeneste for TransSeksualisme er det gjeldende navnet på det som var GID-klinikken da jeg begynte utredning, og som siden har hatt flere navn. Same shit, new(?) wrapping.

Regjeringens utlysning

Forslag til lov om endring av juridisk kjønn – ute på høring

Som Luca skriver i Dagbladet: «Kjønnet mitt er ute på høring» – veldig godt formulert!

Hele høringsutkastet ligger ute her (PDF, direktelink). Jeg oppfordrer alle som berøres av loven til å sende høringsuttalelse!

Det samme gjelder anbefalingene fra ekspertgruppa om helestilbudet ved kjønnsdysfori.

Mange jeg kjenner gråt og feira da disse ble lansert forrige uke. Selv vil jeg ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Jeg har blitt skuffa for mange ganger, håpa for mye igjen og igjen. Når loven vedtas skal jeg koste på meg ei flaske vin. Når jeg ser M-en i passet mitt svart på hvitt skal jeg smile og heve glasset. Men først når eggstokkene er borte (og jeg har grodd igjen) skal jeg bli virkelig euforisk og fjerne skjegget.

«Hvor ble det av deg?»

Jeg er usikker på om jeg fikk spørsmålet direkte, men jeg leste det i annethvert kjente ansikt under Oslo Pride. For jo, jeg forsvant liksom i 2010. Opp som en …

Kveldsnytt

Det er nok ikke mange nålevende poeter som har fått lese dikt på nyhetene to ganger. Første gang var på en demonstrasjon for ekteskapsloven og den andre gangen var i går i anledning rapporten Rett til rett kjønn.

http://tv.nrk.no/serie/kveldsnytt/NNFA23041015/10-04-2015#

Innslaget kommer 04:27 inn i sendinga.

Veldig godt å føle at jeg fortsatt kan brukes til noe nyttig!

Rett til rett kjønn – rapporten er lansert

Endelig er rapporten om juridisk kjønn og behandlingstilbud her! Og den er (stort sett) en fryd å lese. Jeg er stolt av å være en av brikkene som gjorde den mulig. Her kommer noen høydepunkt:

Ekspertgruppa anbefaler at en persons ønske om endring av juridisk kjønn skal skilles fra den medisinske behandling vedkommende eventuelt ønsker å gjennomgå.

«Ekspertgruppa anbefaler at personer skal kunne endre juridisk kjønn i Norge uten at det

stilles krav om kastrasjon eller annen form for sterilisering.»

Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn.

«Ekspertgruppa anbefaler at alle som er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig, skal ha rett til å søke om endring av juridisk kjønn. Det anbefales videre at Norge anerkjenner det juridiske kjønn en person har fått fastsatt av kompetent myndighet i utlandet, etter angjeldende lands lov.»

Ekspertgruppa anbefaler at vilkårene for endring av juridisk kjønn skal reguleres i lov.

«Ekspertgruppa anbefaler at spørsmålet om innføring av en tredje kjønnskategori utredes

nærmere.»

Ekspertgruppa mener det må iverksettes tiltak for å bygge opp nødvendig kompetanse for utredning, diagnostikk og behandling av pasienter med kjønnsdysfori i alle delene av helsetjenestene. De regionale helseforetakene må etter ekspertgruppas mening sette i verk tiltak for blant annet å identifisere områder hvor det i dag mangler kompetanse.

«Ekspertgruppas flertall mener at det er behov for en betydelig desentralisering av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag.»

Mangel på tydelige, transparente og fagligebegrunnelser for hvem som vurderes å ha helsegevinst av kjønnsbekreftende helsehjelp kan ha bidratt til at personer som opplever kjønnsdysfori ikke har søkt helsehjelp, eller at enkelte er gitt mer behandling enn de i utgangspunktet hadde behov for.

«Ekspertgruppa anbefaler at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori.»

Ekspertgruppa har i sine vurderinger lagt til grunn at kjønnsdysfori ikke er en psykisk lidelse.

«Etter ekspertgruppas vurdering er det klart at tilbudet ved NBTS [Riksen] ikke ivaretar behovene til

alle som har rett til helsehjelp for kjønnsdysfori.»

Tilbudene om helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori bør således etter ekspertgruppas syn utvides til å gjelde flere enn de som mottar et offentlig tilbud i dag. Med dagens kategorisering i ICD 10 innebærer dette at pasienter som fyller vilkårene for en av diagnosene F 64. 0, F 64.8 og F 64.9 har rett på helsehjelp og skal tilbys individuelt tilpasset behandling i tråd med helselovgivningen, faglige retningslinjer og den enkeltes behov.

Nå håper jeg inderlig at Regjeringa og helseministeren gjennomfører flertallets anbefalinger! Snarest.

(Som en kuriositet vil jeg nevne innlegget mitt fra 2010, «Manifest for behandling av kjønnsdysfori«. Her ser vi hvor rask den språklige utviklingen har vært, og hvor fraværende den medisinske utviklingen har vært.)

Slik begynte det – i morgen kommer rapporten

I morgen lanseres rapporten fra utvalget som har gjennomgått behandlingstilbud og endring av juridisk kjønn. Det forventes at rapporten bl.a. skal få slutt på tvangskastrering av transfolk og kanskje oppheve Rikshospitalets behandlingsmonopol. La meg ta dere med tilbake til det som la grunnlaget for det som nå kommer til å skje.

I 2008 hadde LLH nettopp åpna for å inkludere transpersoner etter press fra Skeiv Ungdom. Ingen visste helt hva det skulle innebære. Jeg bodde i Tromsø og hadde meldt meg ut av det som nå er HBRS i protest mot deres feighet overfor Rikshospitalet, og mot deres omtale av transpersoner. Selv hadde jeg fått avslag fra Riksen samme år og var full av kampvilje. Skulle jeg starte en ny transorganisasjon eller «infiltrere» LLH?

Det gikk ikke mange måneder før jeg ble utålmodig. Hadde LLH tenkt å gjøre noe for transfolk? Jeg tror det var Kari Helene Skog som foreslo at jeg skulle lage en prosjektbeskrivelse. Det gjorde jeg. Mulig det ikke het prosjekt kjønnsmangfold helt i starten, men navnet kom i alle fall på plass ganske raskt.

I 2009 flytta jeg arbeidsløs til Oslo og fikk arbeidspraksis i LLH, med mitt eget prosjekt. Allerede på det aller første allmøtet, i mai 2009 (hvis jeg ikke husker feil), vedtok vi vår agenda. Vi ville ha et bedre behandlingstilbud og stopp av tvangskastrering. Lenger ned på lista kom anti-diskriminering – et arbeid som siden har resultert i trans-inkludering i den nye diskrimineringsloven. Dette møtet ble starten på transpolitisk utvalg og transnettverket.

Personlig har jeg for lengst mista alt jeg hadde av tålmodighet og har falt av lasset. Da er det utrolig flott at noen (Luca Dalen Espseth m.fl.) har mer utholdenhet og fortsatte der jeg slapp! Tusen takk!

Uten alle ildsjelene i LLH som mener vi fortjener bedre enn å feies under teppet som psykiatriens misfostre ville morgendagens rapport aldri blitt til. Ingen helseminister ville kommet på å nedsette et utvalg eller love å få slutt på tvangskastreringa. I tillegg må den politisk engasjerte delen av FTP takkes, samt flere leger som har stått på vår side.

Morgendagens rapport er neppe fullstendig banebrytende, og det er langt igjen før Norge kan nå opp på nivå med Malta eller Argentina. Men det er et viktig steg på veien. Jeg er mer spent på de praktiske resultatene og tempoet i forandringene enn på hva rapporten inneholder. Derfor vil jeg fortsette å la skjegget gro. Likevel markerer lanseringa av rapporten et stort steg nærmere oppfyllelsen av det vi satte oss fore i 2009. Hurra!

Den nye diskrimineringsloven virker

John Jeannette har fått svar på sin klage til LDO: Kravet om sterilisering for å endre juridisk kjønn er lovstridig. Min klage på samme grunnlag ble avvist i fjor. Den store forskjellen er at transpersoner i mellomtida har fått diskrimineringsvern i den nye loven. Nå gjenstår det bare å se om LDOs vedtak får noen konsekvenser… Jeg er ikke lenger i tvil om at tvangssteriliseringene vil få en slutt, slik at jeg kan få riktig juridisk kjønn. Spørsmålet er hvor raskt det kan skje og hvilke politikere som vil ta affære.

Og selv da er det et åpent spørsmål om jeg kan få fjernet mine forhatte eggstokker.

 

Kjønnsnøytrale personnummer

Skatteetaten har bestemt at det nye personnummersystemet blir kjønnsnøytralt. Hurra!

Les/se TV2s sak

Les Veronicas blogg

Ingen vet nøyaktig når og hvordan det nye systemet vil tas i bruk, men det blir «i løpet av de neste årene», som det står i saken. Jeg gleder meg!

Sakte men sikkert går det også framover for å stoppe tvangssteriliseringa. Helseministeren uttalte denne uka at dagens ordning er uakseptabel og at han ønsker å endre den. Men ikke før ekspertgruppa har konkludert, noe som etter planen skal skje i januar neste år. Det er selvsagt for dårlig. Tvangssteriliseringa kan og bør stoppes nå! Samtidig er dette den klareste og beste uttalelsen noen norsk helseminister noen gang har kommet med i denne saken.