Category: Skjeggete fakta

Menneskerettighetsbrudd i Norge – Amnesty-aksjon

I går lanserte Amnesty sin europeiske rapport om brudd på menneskerettighetene i behandling av transpersoner og underskriftsaksjon for å endre systemet.

Kravene i underskriftsaksjonen er:

  • Norske myndigheter må snarest etablere en rask, tilgjengelig og åpen prosedyre som sikrer transpersoner muligheten til en juridisk anerkjennelse av sitt kjønn som er i samsvar med den enkeltes oppfatning av egen kjønnsidentitet.
  • Norske myndigheter må sikre at transkjønnet identitet blir fjernet fra den nasjonale klassifiseringen av psykiske lidelser, og at transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn kan gjøre det uten å måtte gå gjennom psykiatriske tester og uten å måtte ha en psykiatrisk diagnose.

Målet er altså å løsrive endring av juridisk kjønn fra Rikshospitalets klamme klør og gjøre juridisk kjønn uavhengig av psykiatrisk diagnose (fjerne diagnosen(e)). Jeg håper alle skriver under!

Snart 6 år etter at jeg fikk avslag på behandling og dermed mista muligheten til å bli tvangssterilisert for å få riktig juridisk kjønn, 5 år etter at jeg var med på å starte LLHs transarbeid, vet jeg ikke om jeg tør å håpe igjen. Men kanskje, kanskje er tida snart moden?

Underskriftskampanje: Stopp tvangssterilisering!

Endelig noe DU kan gjøre!

Underskriftskampanje mot tvangssterilisering

LLH har sammen med Skeiv Ungdom, Amnesty og FTP – foreningen for transpersoner satt i gang en underskriftsaksjon for å få slutt på tvungen sterilisering og kastrasjon av transpersoner i Norge. I dag  må alle som ønsker å endre kjønn i Folkeregisteret vise attest fra Rikshospitalet på at de er sterilisert/kastrert.

Vi krever at norske myndigheter følger Europarådets anbefalinger, og endrer de nødvendige forskriftene slik at transpersoner blir sikret en sin grunnleggende rett til personlig integritet og selvbestemmelse over egen kropp.

  • Transpersoner skal ikke tvinges til kastrasjon eller sterilisering for å få endret kjønn i pass og personnummer.
  • Transpersoner som ikke ønsker full kirurgisk- eller hormonell behandling, skal gis rett til å bli tilkjent juridisk kjønn i samsvar med sitt mentale kjønn og sin kjønnsidentitet.
  • Transpersoner som ønsker full kirurgisk- og hormonell kjønnskorrigering, skal fortsatt ha denne rettigheten.

Hva er poenget med identitetspapirer som ikke tjener til å identifisere eieren, men heller forvirre omgivelsene? Jeg går for eksempel rundt som en relativt vanlig mann (med skjegg), men alle identitetspapirer sier at jeg er kvinne. Hvorfor trenger dama i skranken på postkontoret å vite at jeg har eggstokker?

I tillegg til å rote til livene for folk, stider praksisen mot retten til privatliv og selvbestemmelse over egen kropp. Dette ødelegger Norges rykte internasjonalt. Hvordan kan denne nasjonen fronte menneskeretter i andre land, og spesielt LHBT-rettigheter, når vi bryter de samme konvensjonene her hjemme?

Det er på tide å få slutt på denne forelda praksisen, denne levningen fra rasehygienens tid. Stopp tvangssterilisering nå!

Argentina – et forbilde for resten av verden

Argentina vedtok denne uka verdens beste lov om kjønnsidentitet. Den ble til etter påtrykk fra president Cristina Fernández de Kirchner og vedtatt i senatet så godt som enstemmig. Transaktivister har lenge jobbet for å få på plass en slik lov.

Argentinske statsborgere over 18 år har fra nå av rett til

  • å endre sitt juridiske kjønn og fornavn
  • å få hormonbehandling og eller kjønnsbekreftende operasjoner med utgangspunkt i informert samtykke fra pasienten
  • å bli respektert for sin kjønnsidentitet i alle sammenhenger

All medisinsk behandling dekkes av det offentlige helsesystemet. Dette er banebrytende. Gapet mellom denne loven og norske forhold er gigantisk:

  • Det kreves ingen medisinsk behandling eller legeerklæring for å endre juridisk kjønn, i motsetning til i Norge, hvor det kreves steriliseringsattest fra Rikshospitalet.
  • Man trenger ikke å gjennomgå flere medisinske behandlinger/inngrep enn det man selv har behov for, mens på det norske Rikshospitalet gjelder prinsippet om alt eller ingenting.
  • Ingen psykiatere, psykologer eller andre ”fagfolk” bestemmer om man får behandling eller ikke, i motsetning til her hjemme.
  • Og man har beskyttelse mot diskriminering, noe norske transpersoner fortsatt ikke har.

Mindreårige kan få tilgang til disse rettighetene enten gjennom godkjenning fra foresatte eller gjennom en rettssak.

– Denne lova er eit steg på vegen mot likskap, inkludering og ei anerkjenning om at alle argentinarar har same rettar, sa visepresident Amado Boudou. – I dag er dagen då tusenvis av Argentinarar får nye rettar, utan at nokon andre mister eit fnugg av sine eigne rettar. (NRK.no)

LLH håper at norske politikere lar seg inspirere til å oppheve Norges status som u-land på transspørsmål.

Det eneste som mangler i Argentinas kjønnsidentitetslov er et tredje kjønn/frihet fra kjønn, men det er ingenting i loven som hindrer en slik utvikling senere.

Engelsk oversettelse av loven finnes her.

Dette innlegget ble opprinnelig skrevet for og publisert på LLH.no

Se også min søknad om politisk asyl i Argentina

Forskning

Endelig er det satt i gang en undersøkelse av transfolks levekår i Norge. Dette er noe vi har ønska oss sia 2008. Så hvorfor holder tanken på dette meg våken, tross innsovningspille?

Klokka er over tre på natta og jeg ligger og tenker på forskningsmetodikk. Hva er det som får forskerne til å tro at kvalitative gruppeintervju er en god metode overfor ei lita gruppe som er disponert for sosial angst?

Det vi trenger og har ønska oss er tall som vi kan slå i bordet med overfor politikerne. Vi vil vite hvor mange prosent som opplever at de er blitt tvangssterilisert, hvor mange som har opplevd diskriminering på arbeidsplassen, hvor stor prosentandel som er uføretrygda, gjennomsnittlig utdannelsesnivå, hvor stor andel som har barn, hvor mange som går rundt med feil juridisk kjønn, hvor mange som er operert i utlandet for egne (eller lånte) penger, o.s.v. Jeg tviler sterkt på om dette er resultater man vil få med kvalitativ metode, spesielt siden mange av oss er så pissredde for sosiale situasjoner at vi aldri tør å bli informanter til denne forskninga.

Jeg mistenker at den heller resulterer i mange »noen føler ditt, andre føler datt» og «det forekommer diskriminering». Jasså, sier du det? Jeg kunne skrevet en sånn rapport og brukt en brøkdel av pengene. Jeg mistenker at disse gruppene bare vil produsere litt mer opplyste forskere og enda mer frustrerte transfolk. Og regjeringa vil føle at de har gjort noe og ikke trenger å bry seg med transfolk igjen på et par tiår.
Nå har jeg fått det ut. Kanskje jeg nå endelig kan få min hardt tiltrengte skjønnhetssøvn.

————

Nødvendig presisering neste morgen:

1. Jeg har ingenting imot kvalitativ forskning. Det er ofte en fin måte å få fram nyanser som aldri kan synliggjøres med kvantitativ forskning. Men dette dreier seg altså om norgeshistoriens aller første levekårsundersøkelse for trans. Da mener jeg at kvalitative gruppeintervjuer bare blir tull.

2. Det er selvsagt mulig at jeg er i overkant pessimistisk. La oss for all del håpe det.

Ja, jeg tar det personlig

Vanligvis er jeg en stor tilhenger av å le i stedet for å gråte. Jeg kan le av Rikshospitalets manglende forståelse av hva kjønn er, jeg kan le av mine egne forsøk på skjeggvekst og mye mer. Jeg tar  meg ikke fort nær av ting, analyserer før jeg føler, prøver å forstå dem som er uenige med meg. Men også jeg har mine grenser. Det finnes i alle fall en ting jeg ikke tåler å høre, og dessverre hører og leser jeg det altfor ofte:

«Det er bra at Rikshospitalet er så restriktive på å gi kjønnskorrigerende behandling.»

Det følges gjerne opp med vage vendinger om hvor forferdelig det vil være om noen får behandling og så angrer.

Det er et slag i trynet og sender meg ned for telling. En slik uttalelse er det samme som å si at mitt liv ikke er noe verdt, at det bare er rett og rimelig at min helse, min livskvalitet og min framtid ofres til fordel for de få rettenkende kvinnene og mennene som får korrigert sitt kjønn. Det er en hyllest til det systemet som har ødelagt livet mitt. I de tilfellene der uttalelsen skyldes uvitenhet, svelger jeg selvsagt sinnet og sørger for litt folkeopplysning. I de andre tilfellene, der de som sier det bør være fullt klar over hva det innebærer, tillater jeg meg å ikke opptre så sivilisert.

Etter mye selvransakelse har jeg konkludert med at det er greit å ta dette personlig, at det er personlig. Det dreier seg om mitt liv, og jeg har lov til å ha en mening om det. Jeg har lov til å bli forbanna når folk trakker så hardt på meg at jeg ikke kommer meg opp av senga de neste dagene. Det finnes grenser for hva man skal finne seg i.

Andre innlegg om samme temafra eldst til ferskest:

Deres liv er mer verdt enn mitt, og jeg hater dem

Dokumentar om Samantha/Charles Kane

En kropp som ikke lyver

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

De sykehusene som opererer med informert samtykke som eneste krav for å få kjønnsbekreftende operasjoner, rapporterer om en angrepromille på samme nivå som mer restriktive sykehus.

Men rasehygienen var ikke død…

De fleste har nok fått med seg at den norske stat dreiv systematisk tvangssterilisering av etniske minoriteter fram til 1977. Det vil si at hvis mine foreldre hadde vært f.eks. tatere, ville jeg kanskje aldri blitt til. Men så, sier historiebøkene, sluttet vi med sånt. Tvangssterilisering tilhører et mørkt kapittel i historien. Det er tilbakelagt. De fleste erstatningene er ferdig utbetalte. Vi er så mye mer opplyste nå – ikke sant?

Før man innførte lov om tvangssterilisering i 1934, fantes en debatt om hvilke borgere som ikke burde få ha rett til å formere seg. Det gjalt seksualforbrytere (høres det kjent ut?), alenemødre, prostituerte og generelt foreldre som ikke kunne ta vare på barna sine (høres ikke det også kjent ut, dere som har vært i kontakt med barnevernet?). De etniske minoritetene ble faktisk ikke utsett spesielt, men deres kultur og sosiale stilling i Norge på den tida, gjorde at en taterfamilie f.eks. fort ble betraktet som uegnet oppvekstmiljø for barn.

De fleste tvangssteriliseringer ble ikke foretatt med hjemmel i steriliseringsloven, men var såkalte medisinske steriliseringer. Forskjellen var imidlertid liten. «Mange steriliseringer ble foretatt i forbindelse med aborter, og kvinnene fikk ofte beskjed om at de fikk ta abort kun dersom de godtok sterilisering. Det forelå svært sjelden medisinske grunner som gjorde sterilisering nødvendig.» Kilde

Vi blar fremover til dagens Norge, over 30 år etter at man sluttet med tvangssteriliseringer. På papiret. I dag virker det på de fleste uhørt at man skal bli presset til sterilisering for å få tilgang til medisinsk behandling eller sosiale rettigheter. Vi har fått menneskerettighetene, deriblant at alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og rett til privatliv, nærmest inn med morsmelka.

Og likevel…. På Rikshospitalet foregår dette flere ganger årlig, systematisk; mennesker får valget mellom nødvendig medisinsk behandling og sosiale goder hvis de godtar sterilisering, eller nektes behandling og de sosiale godene som følger med. For de som leser denne bloggen jevnlig eller kjenner meg, kommer det neppe som noen overraskelse at denne gruppa er transfolk. (mer…)

Movember

Movember er et initiativ som opprinnelig kommer fra Australia (2003), men har spredd seg over hele verden – nå også til Norge. Alle med skjeggvekst oppfordres til å la barten gro i løpet av november for å øke bevisstheten om menns helse, spesielt prostatakreft.

 

Dette er ganske nært mitt eget prosjekt; å la skjegget gro til eggstokkene er vekk. Så selv om jeg ikke har noen prostata (tror jeg), har jeg valgt å melde meg på. Riktignok har jeg juksa ved å la barten gro siden juni, men litt slakk må en transmann få.

Poetens skjegg

Skjegget er nå 4 måneder gammelt og like mange centimeter!

Tidligere har jeg skrevet om andre deler av livet mitt i et skjeggete perspektiv: Kvekernes skjegg og Noe som stikker fram. I dag ble jeg oppmerksom på Poets Ranked by Beard Weight (1913) av Upton Uxbridge Underwood (1881–1937). Her rangeres kanoniserte poeter etter skjegget. Og jeg ser at jeg har noe å strekke meg etter:

Walt Whitman (1819 – 1892)

Og hvis noen lurer på hva de skal gi meg til jul eller bursdag, så trenger de ikke å lure lenger:

Det personlige er politisk

Slagordet «det personlige er politisk» bør være velkjent for de aller fleste, selv om det stammer fra kvinnekampen. Dagens diskurs om at vi alle styrer våre liv, dekker over maktubalansene som fortsatt finnes i samfunnet.

Dette prosjektet; å gro skjegg for å bli kvitt eggstokkene, er dypt personlig. Det handler om å bestemme over egen kropp, slik også feministenes kamp for selvbestemt abort gjorde. Og jeg mener at det personlige er politisk.

Politikk får konsekvenser for hvordan vi lever våre liv og hvilke rammer vi får leve dem innenfor. At man i Norge krever sterilisering for å endre juridisk kjønn er politikk. Konservativ politikk. Man kan jo ikke la folk bestemme over sin egen kropp – hvordan ville verden da sett ut? Man ønsker fra politisk hold å bevare det bestående, konservere status quo.

De siste 20 årene har vi sett en tendens til at politikerne fraskriver seg den makta de er valgt til å forvalte; gjennom privatisering og knefall for såkalt medisinsk ekspertise, for eksempel. Jeg mistenker politikerne for ikke å ha tiltro til sin egen sunne fornuft, sin egen (riktignok mangelfulle) kunnskap og egen vurderingsevne. Det er en farlig tankegang! Den skader demokratiet. Legene på Rikshospitelet er aldri på valg. Store konserner styres ikke av en representativ folkevalgt forsamling.

Dette skjeggprosjektet er altså bare overfladisk sett personlig. Dypest sett er det en politisk protest mot et system som fratar meg retten til å bestemme over min egen kropp. Det fratar meg retten til privatliv. Er det noe jeg mener burde være en privatsak, er det nettopp hvilke innvoller man har (eller ikke har). For meg er derfor politikk en svært personlig sak.

Hva er en kvinne?

Jeg gidder ikke å ramse opp alle filosofene som har forsøkt å forklare dette. For filosofene er dette et teoretisk problem, mens det for meg er svært jordnært og praktisk. Den offisielle holdninga er at mennesker enten har eggstokker eller testikler. Eggstokker gjør deg til kvinne, testikler gjør deg til mann.

Det er fint med kart å navigere etter i denne kaotiske virkeligheten. Bare så synd at dette kjønnskartet ikke stemmer med terrenget. Det fører til at folk snubler og skader seg selv eller andre.

Faktum er at det fødes et titalls barn hvert år i det lille landet Norge som det ikke umiddelbart går an å plassere som gutter eller jenter. Det finnes mennesker som har både testikler og eggstokker, og noen har ingen av delene, men er da mennesker likevel. Og de fleste av disse identifiserer seg som menn eller kvinner.

I tillegg er det altså oss som biologisk sett er enten det ene eller det andre, men opplever at biologien ikke samsvarer med vår forståelse av hvem vi er. Og det er stort sett oss som rammes av denne «eggstokker=kvinne/testikler=mann»-regelen. Eller oftere uttrykt omvendt; så lenge man har eggstokker får man ikke være mann og har man testikler får man ikke være kvinne. Hva ville skjedd om man gjorde regelen allmenngyldig og absolutt?

Vi ville hatt en hel haug mennesker uten kjønn. Ikke bare barn med ubestemmelig fysisk kjønn og de av oss transfolk som klarer å snakke oss gjennom nåløyet på Rikshospitalet – nei, også kvinner som har hatt kreft i eggstokkene ville miste sitt juridiske kjønn. Jeg kjenner for eksempel ei super dame på noen-og-seksti år som, da jeg fortalte henne om denne regelen, lo lenge og irritert kommenterte at «kvinneligheten ligger da ikke i eggstokkene! Det burde jeg vite, som ikke har noen.»

Jeg er så heldig at de fleste jeg omgås ikke bryr seg om hvilke innvoller jeg har. De behandler meg som det jeg er; en halvfeit liten fyr med en broket medisinsk historie. Takka være testosteronet kan nå hvem som helst kategorisere meg som mann etter kun et raskt blikk.