Category: Spørrespalta

«…men blir det ikke mange som angrer?»

Dette spørsmålet har fått ny aktualitet etter regjeringens lovforslag. Det danner bakgrunnen for Aftenpostens leder som tar til orde for tvungen refleksjonsperiode. Heldigvis har til og med helseministeren forstått hvorfor det er en dårlig ide. Personlig ville jeg oppleve det som en hån å støte på krav om en refleksjonsperiode, hvis/når loven trer i kraft. Hva tror de jeg har brukt de siste 10 åra av livet mitt på? Jeg har knapt gjort annet enn å reflektere og eliminere alle mulige feilkilder. Men jeg skal prøve å se objektivt på saken.

Juss og medisin

Regjeringa foreslår å skille juss og medisin. Jeg skjønner at dette er uvant for nordmenn og det er en liten revolusjon i bedring av menneskerettighetene. Den foreslåtte loven handler altså om å endre juridisk kjønn. Alle som ønsker et annet juridisk kjønn har ikke behov for kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Det blir altså slutt på at man må bytte bort evne til reproduksjon for å få riktige identitetspapirer. Hurra!

Å endre juridisk kjønn vil bli en fullstendig reversibel prosess. Det handler om et (person-)nummer og en bokstav i passet. Jeg har gått rundt med åpenbart feil nummer og bokstav i snart 10 år. Det har vært kjipt, irriterende og slitsomt, men hvis jeg hadde kunnet fikse det så fort jeg oppdaga det, ville jeg ikke fått varige men. Det ville heller ingen rundt meg fått.

Det er imidlertid lagt inn en liten sikkerhetsventil i den foreslåtte prosedyren: Etter at man har sendt søknaden (på papir, pr. post) mottar man informasjon (pr.post) om hva det vil innebære, og en svarslipp som man skal sende inn (pr. post) for å bekrefte at man ønsker å endre juridisk kjønn. Dersom noen skulle få for seg å søke i et anfall av fyllenerver eller andre kortvarige anfall uten å ha tenkt gjennom det, vil denne ikke-digitale prosedyren gi dem tid til å tenke og mulighet til å ikke bekrefte søknaden med svarslippen.

Jeg tror at en del av redselen for konsekvensene av lovforslaget skyldes misforståelser. Mange av argumentene handler om påkjenningen det er å komme ut til omgivelsene, og at dette skal skje uten at det er nødvendig. De fleste som ønsker å endre juridisk kjønn har allerede for lengst foretatt sin sosiale overgang. De har fortalt hvem de er til foreldre og venner. Mange vil også ha begynt på hormoner og kanskje gjennomført en operasjon, men dette er altså ikke noe alle trenger. Å komme ut for så å innse at man ikke er trans likevel må være kjipt, men det er ikke noe Staten kan fikse eller forhindre (og det skulle bare mangle).

Den andre store andelen motargumenter handler om det medisinske. Som altså ikke omhandles i lovforslaget. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en person som er registrert som mann skal kunne hindres i å fjerne pupper eller eggstokker. Hvordan dette vil løses rent konkret gjenstår å se. Uansett går det mot et system basert på informert samtykke. Vil et slikt system føre til flere angrende?

Hvem angrer?

Det er ingen tvil om at det finnes dem som angrer en transisjon og behandling. Det er også liten tvil om at de utgjør en svært liten andel av en i utgangspunktet liten gruppe. Jeg innser at det gjør forskninga vanskelig, så det er forståelig at det ikke finnes mye av den. Kort fortalt kan det handle om mye forskjellig og det er vanskelig å måle:

  • En del studier ser bare på om man har det bedre etter behandling enn før og en del motstandere trekker fram selvmord etter behandling som ensbetydende med anger. Her er feilkildene mange, bl.a. dårlige operasjonsresultater/komplikasjoner, eller diskriminering og utstøting fra arbeidsmarked, boligmarked, familie og venner. I tillegg kommer dårlig mental helse som resultat av kjønnsdysfori og transfobi fra omgivelsene. En del har nok også hatt for høye forventninger til behandlingsresultatene. Det er langt derfra til å oppheve sin kjønnsidentitet.
  • Det finnes absolutt en del som oppgir en annen kjønnsidentitet etter behandling enn man skulle forvente, men mange av disse definerer seg hverken som kvinner eller menn, eller som begge deler. Disse angrer sjelden på behandlingen, med mindre de er blitt presset til å ta hele pakka, slik man blir i Norge.
  • En del av dem som transisjonerer tilbake opplever ikke selv at de angrer, men at de selv eller forholdene har endret seg.
  • En del har følt seg presset av familie eller helsepersonell og angrer hele greia.
  • Folk som i utgangspunktet hadde trengt bare en liten del av behandlinga er blitt presset til å si ja til «hele pakka» og angrer det meste.
  • Noen har hatt andre lidelser, som har fått dem til å tro at de trengte kjønnsbekreftende behandling. Det typiske her er psykotiske tilstander (men man kan også bli psykotisk av å oppleve sterk kjønnsdysfori).

Det er altså ingen enighet om hvem man snakker om, og derfor heller ikke om hvor mange det gjelder. Jeg mener at bare de tre siste kategoriene er egentlige angrere.

Jeg vet om to personer som kanskje ville blitt definert i kategorien angrere. Den ene har jeg aldri møtt, men såvidt jeg har forstått sluttet han å ta testosteron etter at han fikk skjegg fordi han hadde oppnådd ønsket effekt, men også opplevde at psyken hans ikke hadde godt av testosteron. Han ville ikke selv si at han angrer, og det vil heller ikke jeg.

Den andre er mye yngre og har en haug med andre problemer. Hen (tror jeg) slapp gjennom nåløyet på Rikshospitalet, men var nok litt på villspor. På Rikshospitalet skjønte hen fort at de hadde en mal man skulle presse seg inn i. Resultatet av det (og tidligere traumer) er at hen ikke aner hvem hen er og er tvangssterilisert før hen fylte 25. Hen får inpass i min snevre kategori av angrere hvis hen vil.

Jeg forbeholder altså kategorien angrere for folk som selv vil si at de angrer.

Blir det flere angrere med et system basert på informert samtykke?

Det kommer også an på hvordan du definerer det og ingen kan vite det sikkert. Det vi med stor sannsynlighet kan anta er:

  • at færre vil føle seg pressa til å gjøre irreversible endringer de ikke har behov for.
  • at flere vil få tilgang på livsreddende behandling.
  • at færre vil få livet ødelagt av at andre skal bestemme hvem de er.
  • at flere vil få mulighet til å prøve ut hvilke tiltak som reduserer deres kjønnsdysfori.
  • at mange vil få oppleve en frihet de hittil bare har drømt om.
  • at transfolk som gruppe får oppleve at vi blir ansett som kompetente til å ta viktige avgjørelser i egne liv og i stand til å vite hvem vi selv er.

Slik det er i dag avviser Rikshospitalet 80% av dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Jeg sier ikke at alle disse trenger det, men det er i alle fall klart at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Vi vet også at selvmordsfrekvensen er skyhøy blant transfolk som ikke får den behandlinga de trenger. Jeg er drittlei av at transfolk behandles som annenrangs mennesker av den norske stat. Vi vil ikke miste flere!

Jeg har selvsagt skrevet om dette et utall ganger før. Her er noen (mindre objektive) høydepunkt:

Jeg håper inderlig at både loven om juridisk kjønn og anbefalingene om helsetilbudet innføres uten store endringer!

*Heldigvis har jeg fått det hele på litt avstand nå og hater ikke dem som angrer. Det er ikke deres feil at de brukes som stråmenn for å hindre at jeg får behandling.

«Onanerer du?»

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

  1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

  2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

  3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

  4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

  5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

  6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

  7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

  8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

  9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

  10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

  11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

  12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

De samme skjemaene benyttes i Danmark og finnes i dansk versjon på Sundhedsforstyrrelsen.qrt.dk

Transseksuell og transperson

For noen dager sia tikka det inn en kommentar på innlegget Helsedirektoratet oppfordrer til pasientmishandling fra en som kalte seg Kråkefar. Og selv om jeg hadde mest lyst til å avvise kommentaren fordi den inneholder feilinformasjon og propaganda fra HBRS, har jeg nå samla energi til å påpeke nettopp det og avklare et par ting som jeg vet mange lurer på. Å publisere kommentaren uten å påpeke dette ville være å videreformidle fordommer og feilinformasjon. Vanligvis sensurerer jeg slikt, men gjør denne gangen et unntak.

Kråkefar skriver:

Transseksuelle (F64.0) og transpersoner (alt mulig annet) er to helt forskjellige diagnoser. Jeg syns du skal slutte å blande disse diagnosene!

Dette kunne vært sant dersom alle transseksuelle (slike som meg, som har en annen kjønnsidentitet enn kroppen skulle tilsi og trenger hormonbehandling og kirurgi for å rette på det) fikk behandling i Norge. Det gjør vi ikke.

Riktignok bruker jeg sjeldnere ordet transseksuell om meg selv, men det betyr ikke at jeg ikke har diagnosen F64.0 (fra «alle» andre steder enn Rikshospitalet) eller mener at jeg ikke er transseksuell. Det er heller et uttrykk for at jeg ikke gidder å krangle med hele HBRS hver eneste dag om å få lov til å være meg selv. Og at merkelappen transseksuell setter meg i bås med fordomsfulle idioter som mener at ingen andre enn dem bør få behandling.

Transperson er ingen diagnose. Transperson er en betegnelse som brukes om alle som uttrykker eller identifiserer seg med et annet kjønn enn det kroppen deres hadde ved fødselen, og som ikke er fordomsfulle/»rettroende» nok til å tilhøre HBRS’ harde kjerne. Jeg kjenner en god del transpersoner som også er transseksuelle, mange av dem har til og med diagnosen F64.0 fra Rikshospitalet. Transpersoner kan være transseksuelle, transseksuelle kan være transpersoner, men alle skal ha rett til å definere sin egen kjønnsidentitet!

For meg er merkelappen først og fremst en politisk identitet og et opprør mot HBRS. Jeg er ikke egoistisk nok til å mene at bare folk som oppfatter seg som menn eller kvinner skal få den behandlinga de trenger.

I følge World Professional Association for Transgender health (WPATH)s Standards of Care finnes det ikke noe slikt klart skille mellom transpersoner (transgender) og transseksuelle (transsexual). Man anser at også dem som får andre transdiagnoser enn F64.0 kan ha behov for behandling og i såfall har like mye rett til å få det. Hvorfor dette skulle være annerledes i Norge har jeg aldri skjønt. (mer…)

Trans – bare for eksperter og spesielt interesserte?

Jeg får høre ganske ofte at dette med trans er så vanskelig og komplisert. Folk som ikke er trans* sier det, politikerne sier det, legene sier det… Men er det så komplisert som de skal ha det til?

Ikke-trans

Når vanlige folk som selv ikke er trans sier det, handler det som oftest om vaner – og i ytterste konsekvens verdensbilde. Vi er vant til dele mennesker inn i to kategorier (kvinner og menn). Disse kategoriene oppfattes som uforandelige helt til man møter en transperson.

Vi er vant til å bruke kjønna pronomen (han og hun) uten å tenke særlig over det. Når man tvinges til å tenke seg om, oppleves det sikkert litt kronglete i begynnelsen. Det tror jeg de fleste transfolk også har forståelse for. De fleste ikke-transfolk venner seg overraskende fort til nye pronomen (unntakene er ofte foreldre som tenker på deg som sin lille jente/gutt selv om du er blitt voksen mann/kvinne/annet). Hvis de prøver.

Dette med at alt som har med trans å gjøre er så vanskelig, brukes av og til som et argument mot å forsøke, noe som bare er feigt og vitner om manglende respekt. Transpersoner er mennesker og skal møtes som mennesker. Så enkelt er det faktisk.

Leger og eksperter

Blant leger og psykologer brukes frasen om at dette med trans er så vanskelig for å nekte transfolk helsehjelp. Det har jeg ingen forståelse for. Transfolk er mennesker og har rett på nødvendig helsehjelp. Selv har jeg vært heldig med mine fastleger (og de fleste andre leger jeg har kommet i kontakt med). De har innrømmet at de vet lite om det, og bedt om hjelp og tid til å finne informasjon. Det er en ærlig og fin ting.

Frasen brukes også av «ekspertene» på Rikshospitalet for å beholde behandlingsmonopolet, forsvare sine uetiske handlinger og hindre innblanding fra politikere og jurister. Og fordi frasen om at trans er så vanskelig er så vanlig og allment akseptert, vinner de fram (slik vi så denne uka med Helsedirektoratet).

Det er ikke fryktelig vanskelig å stille en trans-diagnose hvis man følger WPATHs Standards of care. Faktisk holder det lenge med opplyst folkevett. Transfolk er mennesker. De har rett til helsehjelp og å bestemme over egen kropp. Ganske enkelt altså.

For sikkerhetsskyld bør man utelukke at de er psykotiske eller har andre (forbigående) grunner til å ønske seg et annet kjønn, men det er stort sett fort gjort. Ingen vanlig psykiater bruker 2 år på å vurdere dette, slik de gjør på Rikshospitalet.

Jeg har møtt både fastleger, psykologer og psykiatere som har vært i stand til å stille en transdiagnose uten spesialistutdanning, selv om de fleste ikke har turt p.g.a. Rikshospitalets monopol. Det kan uansett være lurt å ta en ting av gangen og begynne forsiktig med behandling. Min erfaring er at hormoner (i til dels små doser, i alle fall for transmenn) løser de mest akutte problemene, slik at man kan ta stilling til videre behandling uten voldsomt ytre og indre press. Bare det at noen lytter, godtar og ønsker å hjelpe føles fantastisk godt. Å bli trodd og tiltrodd evnen til å ta egne valg, burde være en selvfølge. Dessverre er det sjelden at transfolk opplever det. Jeg har vært heldig (med unntak av Rikshospitalet).

Politikere og jurister

Når politikere og jurister sier at dette med trans er så vanskelig, er det ansvarsfraskrivelse på det mest uetiske. Ofte følges utsagnet av en henvisning til at det er medisinske spørsmål, noe som slett ikke gjør meg mer vennlig stemt. Når ble det politisk og juridisk legitimt å nekte en gruppe menneskelige rettigheter fordi de har behov for medisinsk behandling?

Juridiske rettigheter som å tillates å bestemme over egen kropp, beskyttelse mot overgrep som tvangssterilisering og å ha identitetspapirer som faktisk kan identifisere deg – dette er ikke vanskelige medisinske avgjørelser som man må ha medisinsk utdanning og spesialistkompetanse for å skjønne seg på.

Politikerne lar seg manipulere av Rikshospitalet og nekter å tenke selv. Det har jeg ingen som helst forståelse for, bare forakt.

Tvangssterilisering er vel bra?

Det hender at man møter mennesker som ikke ser noe problem med tvungen sterilisering av transfolk. Derfor tenkte jeg å lage ei liste over grunner folk oppgir for å fortsette å tvangssterilisere oss:

  • Skal man bli mann vil man vel ikke beholde eggstokker, eller testikler hvis man vil bli kvinne?

– Nei, mange ønsker å bli sterilisert/kastrert. Andre ønsker å beholde eggstokkene/testiklene fordi de kan komme til å ønske seg biologiske barn. De fleste transpersoner som steriliseres i Norge er i dag under 30 år. Jeg mener det er ekstremt betenkellig å sterilisere så unge mennesker. Dette er en irreversibel operasjon. Som operasjoner flest innebærer den en risiko for at noe skal gå galt. Noen kan av medisinske årsaker ikke gjennomgå operasjonen, og får dermed heller ikke nytt juridisk kjønn. Uansett har vi internasjonale konvensjoner på vår side; bl.a. den Europeiske menneskerettighetserklæringen og Yogyakarta-prinsippene. Også transfolk skal ha rett til å bestemme over egen kropp!

  • Altså, det er jo egentlig ikke tvang. Man kan godt la være å la seg sterilisere.

Hvis man nekter å gjennomgå sterilisering, vil man heller ikke få noen annen kjønnsbekreftende behandling. Dette er nødvendig behanling for at de det gjelder skal få et verdig liv.

  • Noen regler må vi ha.  Hva er vitsen med statlig registrert kjønn hvis folk som har kvinnekropper kan være registrert som mann?

Hva som er vitsen med at Staten skal ha oversikt over borgernes kjønn må du spørre noen andre om, for jeg ser ikke poenget med det. Det er allerede rot i systemet: Jeg går rundt med skjegg og uten pupper, og er kvinne på papiret. Og jeg er ikke den eneste.

  • Hvis det ikke var sånn, kunne jo hvem som helst endre juridisk kjønn annahvert år bare på morro.

Jeg har aldri møtt noen som ville «skifta»  kjønn på morro. Kjønnsidentiteten er noe av det som sitter dypest i oss mennesker. Når det gjelder navn fins det regler for hvor ofte man får endre navn, og jeg regner med at lignende regler ville bli innført dersom sterilisering ikke lenger var et krav for å endre kjønn.

  • Det er klart transfolk må steriliseres! Vi kan jo ikke ha dem løpende rundt og produsere barn. Transfolk er syke og kan derfor ikke ha omsorg for barn.

Selv om man steriliserer transfolk, hindrer man oss ikke i å få barn. Jeg har, i likhet med flere andre transfolk jeg kjenner, barn fra tidligere. I tillegg er det ingenting i veien for at transfolk kan adoptere eller ta seg av en evt. partners barn. Barn av transpersoner klarer seg ofte bedre enn andre, blir mer tilpasningsdyktige og svært sjelden trans* selv.

  • Barna deres vil bli mobba.

Mange transfolk har allerede barn som verken blir mer eller mindre mobba enn andre. Barn blir mobba for utrolig mye rart. Burde rødhåra, brillebrukere, funksjonshemma, mørkhuda, folk med rar dialekt o.s.v. alle sammen tvangssteriliseres?

Jeg tar gjerne mot flere (seriøse) argumenter for sterilisering!

Hva koster operasjonen?

Hovedproblemet er ikke at operasjonen er komplisert. Jevnlig fjernes både eggstokker og livmor på norske sykehus. De fleste som får fjernet eggstokkene er kvinner med kreft eller etter overgangsalder. Å fjerne livmoren er enda vanligere, også blant yngre kvinner.

Hovedproblemet er at jeg er transkjønna nok til at norske sykehus mener at Rikshospitalet har ansvar for å behandle meg, mens Rikshospitalet mener at jeg ikke er transkjønna nok til å få behandling. Dermed har jeg ingen mulighet til å få fjernet livmor og eggstokker i Norge.

Thailand har gode sykehus med flinke kirurger og en kultur som oppfatter transfolk som mennesker. Selve operasjonen og sykehusoppholdet vil koste ca. 13.000 kr. I tillegg kommer reise og opphold noen uker etter operasjon (i tilfelle komplikasjoner). Dette vil koste mer enn selve operasjonen, litt avhengig av hvor lang tid i forveien jeg har mulighet for å bestille. Totalt bør jeg ha et budsjett på 30 000 kr + penger til mat o.l.

Det virker unødvendig å dra så langt at kostnadene til reise og opphold overstiger operasjonskostnadene, men jeg har ikke klart å finne noe godt alternativ nærmere. I Europa er kostnadene for operasjonen mye høyere, og/eller kvaliteten dårligere.

Så kan jeg jo bare drømme om en operasjon som vil gi meg en penis, til den nette sum av 70 000kr.

Hva får skjegget til å gro? – Skjeggets biologi

Før jeg fikk testosterontilskudd var kroppen min en helt vanlig kvinnekropp uten annet enn dunaktig hårvekst i ansiktet. I løpet av de foregående tre årene med testosteronbehandling har dette endret seg gradvis, inntil jeg i dag kan anlegge et noe glissent skjegg. Testosteronet spiller altså en stor rolle.

Dihydrotestosteron (DHT) (mer…)

Hvorfor?

Jeg regner med at en del vil lure på hvorfor og hvordan jeg har havna i en situasjon der det å la skjegget gro virker som den beste framgangsmåten for å få operert ut eggstokker og livmor.

Jeg er en transseksuell mann. Det vil si at kroppen min i utgangspunktet var kvinnelig, men at det å skulle være kvinne ikke passa meg og gjorde meg vondt fordi jeg har en mannlig identitet. (mer…)

Kroppshår

Første spørsmål til spørrespalta kommer fra Luca Best med bart:

Kommer du til å la alt annet kroppshår gro også?

Svar: Det har jeg gjort lenge, uten den helt store effekten. Jeg har aldri vært tilhenger av å fjerne mitt eget kroppshår, men heller ikke fanatisk motstander. Kroppshår kan uansett ikke bli særlig langt, men stopper å vokse etter ei stund.