Stikkord: hormonbehandling

Rett til rett kjønn – rapporten er lansert

Endelig er rapporten om juridisk kjønn og behandlingstilbud her! Og den er (stort sett) en fryd å lese. Jeg er stolt av å være en av brikkene som gjorde den mulig. Her kommer noen høydepunkt:

Ekspertgruppa anbefaler at en persons ønske om endring av juridisk kjønn skal skilles fra den medisinske behandling vedkommende eventuelt ønsker å gjennomgå.
«Ekspertgruppa anbefaler at personer skal kunne endre juridisk kjønn i Norge uten at det
stilles krav om kastrasjon eller annen form for sterilisering.»
Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn.
«Ekspertgruppa anbefaler at alle som er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig, skal ha rett til å søke om endring av juridisk kjønn. Det anbefales videre at Norge anerkjenner det juridiske kjønn en person har fått fastsatt av kompetent myndighet i utlandet, etter angjeldende lands lov.»
Ekspertgruppa anbefaler at vilkårene for endring av juridisk kjønn skal reguleres i lov.
«Ekspertgruppa anbefaler at spørsmålet om innføring av en tredje kjønnskategori utredes
nærmere.»
Ekspertgruppa mener det må iverksettes tiltak for å bygge opp nødvendig kompetanse for utredning, diagnostikk og behandling av pasienter med kjønnsdysfori i alle delene av helsetjenestene. De regionale helseforetakene må etter ekspertgruppas mening sette i verk tiltak for blant annet å identifisere områder hvor det i dag mangler kompetanse.
«Ekspertgruppas flertall mener at det er behov for en betydelig desentralisering av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag.»
Mangel på tydelige, transparente og fagligebegrunnelser for hvem som vurderes å ha helsegevinst av kjønnsbekreftende helsehjelp kan ha bidratt til at personer som opplever kjønnsdysfori ikke har søkt helsehjelp, eller at enkelte er gitt mer behandling enn de i utgangspunktet hadde behov for.
«Ekspertgruppa anbefaler at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori.»
Ekspertgruppa har i sine vurderinger lagt til grunn at kjønnsdysfori ikke er en psykisk lidelse.
«Etter ekspertgruppas vurdering er det klart at tilbudet ved NBTS [Riksen] ikke ivaretar behovene til
alle som har rett til helsehjelp for kjønnsdysfori.»
Tilbudene om helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori bør således etter ekspertgruppas syn utvides til å gjelde flere enn de som mottar et offentlig tilbud i dag. Med dagens kategorisering i ICD 10 innebærer dette at pasienter som fyller vilkårene for en av diagnosene F 64. 0, F 64.8 og F 64.9 har rett på helsehjelp og skal tilbys individuelt tilpasset behandling i tråd med helselovgivningen, faglige retningslinjer og den enkeltes behov.
Nå håper jeg inderlig at Regjeringa og helseministeren gjennomfører flertallets anbefalinger! Snarest.
(Som en kuriositet vil jeg nevne innlegget mitt fra 2010, «Manifest for behandling av kjønnsdysfori«. Her ser vi hvor rask den språklige utviklingen har vært, og hvor fraværende den medisinske utviklingen har vært.)

Transseksuell og transperson

For noen dager sia tikka det inn en kommentar på innlegget Helsedirektoratet oppfordrer til pasientmishandling fra en som kalte seg Kråkefar. Og selv om jeg hadde mest lyst til å avvise kommentaren fordi den inneholder feilinformasjon og propaganda fra HBRS, har jeg nå samla energi til å påpeke nettopp det og avklare et par ting som jeg vet mange lurer på. Å publisere kommentaren uten å påpeke dette ville være å videreformidle fordommer og feilinformasjon. Vanligvis sensurerer jeg slikt, men gjør denne gangen et unntak.

Kråkefar skriver:

Transseksuelle (F64.0) og transpersoner (alt mulig annet) er to helt forskjellige diagnoser. Jeg syns du skal slutte å blande disse diagnosene!

Dette kunne vært sant dersom alle transseksuelle (slike som meg, som har en annen kjønnsidentitet enn kroppen skulle tilsi og trenger hormonbehandling og kirurgi for å rette på det) fikk behandling i Norge. Det gjør vi ikke.

Riktignok bruker jeg sjeldnere ordet transseksuell om meg selv, men det betyr ikke at jeg ikke har diagnosen F64.0 (fra «alle» andre steder enn Rikshospitalet) eller mener at jeg ikke er transseksuell. Det er heller et uttrykk for at jeg ikke gidder å krangle med hele HBRS hver eneste dag om å få lov til å være meg selv. Og at merkelappen transseksuell setter meg i bås med fordomsfulle idioter som mener at ingen andre enn dem bør få behandling.

Transperson er ingen diagnose. Transperson er en betegnelse som brukes om alle som uttrykker eller identifiserer seg med et annet kjønn enn det kroppen deres hadde ved fødselen, og som ikke er fordomsfulle/»rettroende» nok til å tilhøre HBRS’ harde kjerne. Jeg kjenner en god del transpersoner som også er transseksuelle, mange av dem har til og med diagnosen F64.0 fra Rikshospitalet. Transpersoner kan være transseksuelle, transseksuelle kan være transpersoner, men alle skal ha rett til å definere sin egen kjønnsidentitet!

For meg er merkelappen først og fremst en politisk identitet og et opprør mot HBRS. Jeg er ikke egoistisk nok til å mene at bare folk som oppfatter seg som menn eller kvinner skal få den behandlinga de trenger.

I følge World Professional Association for Transgender health (WPATH)s Standards of Care finnes det ikke noe slikt klart skille mellom transpersoner (transgender) og transseksuelle (transsexual). Man anser at også dem som får andre transdiagnoser enn F64.0 kan ha behov for behandling og i såfall har like mye rett til å få det. Hvorfor dette skulle være annerledes i Norge har jeg aldri skjønt. (mer…)