Jeg er en av alle dem som har fått avslag på kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet og berøres derfor direkte av lovforslaget. Jeg har ventet på dette i 10 år, mange har ventet mye lenger. Forslaget applauderes og jeg håper loven går gjennom omtrent som foreslått, snarest.
Transbefolkninga har ekstremt vanskelige livsvilkår og generelt dårligere livskvalitet enn normalbefolkninga. Verst er det før evt. behandling og uten juridisk anerkjennelse. Hverdagslige ting som andre tar for gitt, som å kunne sperre bankkort etter tyveri eller hente medisiner på apoteket, byr på problemer for oss på grunn av manglende identitetspapirer med riktig kjønn.
Tvungen refleksjonsperiode ville være en hån!
Det er av stor betydning at det ikke innføres noen tvungen refleksjonsperiode, det ville oppleves som en hån etter å ha ventet så lenge. Det er heller ikke noen grunn til å innføre det for framtidige søkere. Derimot støtter jeg forslaget om at man må sende inn en bekreftelse etter å ha mottatt informasjon. Dette bør luke ut evt. useriøse søknader.
Foreldreskap
Det eneste jeg er kritisk til er registrering av foreldreskap. Jeg har en viss forståelse for de praktiske årsakene til at man vil legge tidligere kroppslig kjønn til grunn, men det må finnes bedre måter å gjøre dette på, for eksempel ved å bruke mer kjønnsnøytrale uttrykk i de lovene det gjelder. I Sverige er nå Skatteverket dømt i Kammarrätten i Gøteborg for å ha unnlatt å registrere en transmann som far og i stedet registrert ham som mor: http://www.rfsl.se/?p=324&aid=12855 Som denne saken viser går en slik feilbenevnelse også ut over barnet. La oss unngå slik seigpining med ørten runder i rettsapparatet i Norge!
Jeg har ei datter på nå 11 år. Hun var to år da jeg kom ut som mann. At det ikke skal finnes en mulighet for å endre foreldrebetegnelse fra «mor» til «medfar» er ubehagelig. Hver gang hun skal reise alene med fly (4-5ganger årlig) kan jeg altså bli tvunget til å brette ut min livshistorie for tilfeldige flyplassansatte og forbipasserende eller på andre måter bevise at jeg er hennes mor. Dette vil være svært ubehagelig for alle involverte. Bare det å måtte fylle ut at jeg er hennes mor 4-5 ganger i året skaper sterkt ubehag og jeg frykter at det påvirker mitt forhold til henne negativt. Dette er likevel bagateller i forhold til hva som kunne skje dersom hun måtte innlegges på sykehus mens hun er hos meg.
For meg ville det være mest korrekt å benevnes som medfar, men jeg antar at dette kan være mer problematisk for andre, f.eks. for en transmann som er i et forhold med barnefaren og/eller bor sammen med barnet. Det jeg ønsker meg er altså en frivillig mulighet til å endre foreldrebetegnelse fra mor til medfar og fra far til medmor, for allerede fødte barn. Et forbehold om at barnet skal høres kan også settes opp, men burde ikke være nødvendig. Min datter kaller meg mamma og er i sin fulle rett til det – det er et ubehag jeg skal klare å leve med for hennes skyld. At staten kaller meg mor virker både invaderende og unødvendig. Et mulig kompromiss vil være en kjønnsnøytral benevnelse som forelder. Etter barnets første leveår er ikke foreldrenes kjønn av betydning for rettigheter og plikter, og staten har derfor ikke en gang behov for å vite hvem som fødte det. Om nødvendig kan det markeres hvem som har født barnet, f.eks. slik: «medfar, fødende».
Jeg er også kritisk til at det kalles «biologisk kjønn» og mener «reproduktiv evne» er mer dekkende og mindre problematisk. Etter 7 år med testosteron er det meste ved min kropp og biologi mer mannlig enn kvinnelig.
Det vil være en lettelse å endelig få riktig kjønn i alle identifikasjonspapirer slik at jeg kan identifiseres. Å ikke ha papirer på at jeg er meg er en konstant stressfaktor som påvirker min hverdag negativt. Derfor håper jeg loven går gjennom snarest!
Årsaken til at mitt svar ikke ligger ute i listen over høringssvar er nok at det innholder personlige opplysninger. Det er likevel ikke noe jeg anser som for privat til å offentliggjøre.
haarfagre.wordpress.com 