Høringsuttalelse til lov om juridisk kjønn

Jeg er en av alle dem som har fått avslag på kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet og berøres derfor direkte av lovforslaget. Jeg har ventet på dette i 10 år, mange har ventet mye lenger. Forslaget applauderes og jeg håper loven går gjennom omtrent som foreslått, snarest.

Transbefolkninga har ekstremt vanskelige livsvilkår og generelt dårligere livskvalitet enn normalbefolkninga. Verst er det før evt. behandling og uten juridisk anerkjennelse. Hverdagslige ting som andre tar for gitt, som å kunne sperre bankkort etter tyveri eller hente medisiner på apoteket, byr på problemer for oss på grunn av manglende identitetspapirer med riktig kjønn.

Tvungen refleksjonsperiode ville være en hån!

Det er av stor betydning at det ikke innføres noen tvungen refleksjonsperiode, det ville oppleves som en hån etter å ha ventet så lenge. Det er heller ikke noen grunn til å innføre det for framtidige søkere. Derimot støtter jeg forslaget om at man må sende inn en bekreftelse etter å ha mottatt informasjon. Dette bør luke ut evt. useriøse søknader.

Foreldreskap

Det eneste jeg er kritisk til er registrering av foreldreskap. Jeg har en viss forståelse for de praktiske årsakene til at man vil legge tidligere kroppslig kjønn til grunn, men det må finnes bedre måter å gjøre dette på, for eksempel ved å bruke mer kjønnsnøytrale uttrykk i de lovene det gjelder. I Sverige er nå Skatteverket dømt i Kammarrätten i Gøteborg for å ha unnlatt å registrere en transmann som far og i stedet registrert ham som mor: http://www.rfsl.se/?p=324&aid=12855 Som denne saken viser går en slik feilbenevnelse også ut over barnet. La oss unngå slik seigpining med ørten runder i rettsapparatet i Norge!

Jeg har ei datter på nå 11 år. Hun var to år da jeg kom ut som mann. At det ikke skal finnes en mulighet for å endre foreldrebetegnelse fra «mor» til «medfar» er ubehagelig. Hver gang hun skal reise alene med fly (4-5ganger årlig) kan jeg altså bli tvunget til å brette ut min livshistorie for tilfeldige flyplassansatte og forbipasserende eller på andre måter bevise at jeg er hennes mor. Dette vil være svært ubehagelig for alle involverte. Bare det å måtte fylle ut at jeg er hennes mor 4-5 ganger i året skaper sterkt ubehag og jeg frykter at det påvirker mitt forhold til henne negativt. Dette er likevel bagateller i forhold til hva som kunne skje dersom hun måtte innlegges på sykehus mens hun er hos meg.

For meg ville det være mest korrekt å benevnes som medfar, men jeg antar at dette kan være mer problematisk for andre, f.eks. for en transmann som er i et forhold med barnefaren og/eller bor sammen med barnet. Det jeg ønsker meg er altså en frivillig mulighet til å endre foreldrebetegnelse fra mor til medfar og fra far til medmor, for allerede fødte barn. Et forbehold om at barnet skal høres kan også settes opp, men burde ikke være nødvendig. Min datter kaller meg mamma og er i sin fulle rett til det – det er et ubehag jeg skal klare å leve med for hennes skyld. At staten kaller meg mor virker både invaderende og unødvendig. Et mulig kompromiss vil være en kjønnsnøytral benevnelse som forelder. Etter barnets første leveår er ikke foreldrenes kjønn av betydning for rettigheter og plikter, og staten har derfor ikke en gang behov for å vite hvem som fødte det. Om nødvendig kan det markeres hvem som har født barnet, f.eks. slik: «medfar, fødende».

Jeg er også kritisk til at det kalles «biologisk kjønn» og mener «reproduktiv evne» er mer dekkende og mindre problematisk. Etter 7 år med testosteron er det meste ved min kropp og biologi mer mannlig enn kvinnelig.

Det vil være en lettelse å endelig få riktig kjønn i alle identifikasjonspapirer slik at jeg kan identifiseres. Å ikke ha papirer på at jeg er meg er en konstant stressfaktor som påvirker min hverdag negativt. Derfor håper jeg loven går gjennom snarest!

Utlysningen fra Regjeringen

Årsaken til at mitt svar ikke ligger ute i listen over høringssvar er nok at det innholder personlige opplysninger. Det er likevel ikke noe jeg anser som for privat til å offentliggjøre.

«…men blir det ikke mange som angrer?»

Dette spørsmålet har fått ny aktualitet etter regjeringens lovforslag. Det danner bakgrunnen for Aftenpostens leder som tar til orde for tvungen refleksjonsperiode. Heldigvis har til og med helseministeren forstått hvorfor det er en dårlig ide. Personlig ville jeg oppleve det som en hån å støte på krav om en refleksjonsperiode, hvis/når loven trer i kraft. Hva tror de jeg har brukt de siste 10 åra av livet mitt på? Jeg har knapt gjort annet enn å reflektere og eliminere alle mulige feilkilder. Men jeg skal prøve å se objektivt på saken.

Juss og medisin

Regjeringa foreslår å skille juss og medisin. Jeg skjønner at dette er uvant for nordmenn og det er en liten revolusjon i bedring av menneskerettighetene. Den foreslåtte loven handler altså om å endre juridisk kjønn. Alle som ønsker et annet juridisk kjønn har ikke behov for kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Det blir altså slutt på at man må bytte bort evne til reproduksjon for å få riktige identitetspapirer. Hurra!

Å endre juridisk kjønn vil bli en fullstendig reversibel prosess. Det handler om et (person-)nummer og en bokstav i passet. Jeg har gått rundt med åpenbart feil nummer og bokstav i snart 10 år. Det har vært kjipt, irriterende og slitsomt, men hvis jeg hadde kunnet fikse det så fort jeg oppdaga det, ville jeg ikke fått varige men. Det ville heller ingen rundt meg fått.

Det er imidlertid lagt inn en liten sikkerhetsventil i den foreslåtte prosedyren: Etter at man har sendt søknaden (på papir, pr. post) mottar man informasjon (pr.post) om hva det vil innebære, og en svarslipp som man skal sende inn (pr. post) for å bekrefte at man ønsker å endre juridisk kjønn. Dersom noen skulle få for seg å søke i et anfall av fyllenerver eller andre kortvarige anfall uten å ha tenkt gjennom det, vil denne ikke-digitale prosedyren gi dem tid til å tenke og mulighet til å ikke bekrefte søknaden med svarslippen.

Jeg tror at en del av redselen for konsekvensene av lovforslaget skyldes misforståelser. Mange av argumentene handler om påkjenningen det er å komme ut til omgivelsene, og at dette skal skje uten at det er nødvendig. De fleste som ønsker å endre juridisk kjønn har allerede for lengst foretatt sin sosiale overgang. De har fortalt hvem de er til foreldre og venner. Mange vil også ha begynt på hormoner og kanskje gjennomført en operasjon, men dette er altså ikke noe alle trenger. Å komme ut for så å innse at man ikke er trans likevel må være kjipt, men det er ikke noe Staten kan fikse eller forhindre (og det skulle bare mangle).

Den andre store andelen motargumenter handler om det medisinske. Som altså ikke omhandles i lovforslaget. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en person som er registrert som mann skal kunne hindres i å fjerne pupper eller eggstokker. Hvordan dette vil løses rent konkret gjenstår å se. Uansett går det mot et system basert på informert samtykke. Vil et slikt system føre til flere angrende?

Hvem angrer?

Det er ingen tvil om at det finnes dem som angrer en transisjon og behandling. Det er også liten tvil om at de utgjør en svært liten andel av en i utgangspunktet liten gruppe. Jeg innser at det gjør forskninga vanskelig, så det er forståelig at det ikke finnes mye av den. Kort fortalt kan det handle om mye forskjellig og det er vanskelig å måle:

• En del studier ser bare på om man har det bedre etter behandling enn før og en del motstandere trekker fram selvmord etter behandling som ensbetydende med anger. Her er feilkildene mange, bl.a. dårlige operasjonsresultater/komplikasjoner, eller diskriminering og utstøting fra arbeidsmarked, boligmarked, familie og venner. I tillegg kommer dårlig mental helse som resultat av kjønnsdysfori og transfobi fra omgivelsene. En del har nok også hatt for høye forventninger til behandlingsresultatene. Det er langt derfra til å oppheve sin kjønnsidentitet.
• Det finnes absolutt en del som oppgir en annen kjønnsidentitet etter behandling enn man skulle forvente, men mange av disse definerer seg hverken som kvinner eller menn, eller som begge deler. Disse angrer sjelden på behandlingen, med mindre de er blitt presset til å ta hele pakka, slik man blir i Norge.
• En del av dem som transisjonerer tilbake opplever ikke selv at de angrer, men at de selv eller forholdene har endret seg.
• En del har følt seg presset av familie eller helsepersonell og angrer hele greia.
• Folk som i utgangspunktet hadde trengt bare en liten del av behandlinga er blitt presset til å si ja til «hele pakka» og angrer det meste.
• Noen har hatt andre lidelser, som har fått dem til å tro at de trengte kjønnsbekreftende behandling. Det typiske her er psykotiske tilstander (men man kan også bli psykotisk av å oppleve sterk kjønnsdysfori).

Det er altså ingen enighet om hvem man snakker om, og derfor heller ikke om hvor mange det gjelder. Jeg mener at bare de tre siste kategoriene er egentlige angrere.

Jeg vet om to personer som kanskje ville blitt definert i kategorien angrere. Den ene har jeg aldri møtt, men såvidt jeg har forstått sluttet han å ta testosteron etter at han fikk skjegg fordi han hadde oppnådd ønsket effekt, men også opplevde at psyken hans ikke hadde godt av testosteron. Han ville ikke selv si at han angrer, og det vil heller ikke jeg.

Den andre er mye yngre og har en haug med andre problemer. Hen (tror jeg) slapp gjennom nåløyet på Rikshospitalet, men var nok litt på villspor. På Rikshospitalet skjønte hen fort at de hadde en mal man skulle presse seg inn i. Resultatet av det (og tidligere traumer) er at hen ikke aner hvem hen er og er tvangssterilisert før hen fylte 25. Hen får inpass i min snevre kategori av angrere hvis hen vil.

Jeg forbeholder altså kategorien angrere for folk som selv vil si at de angrer.

Blir det flere angrere med et system basert på informert samtykke?

Det kommer også an på hvordan du definerer det og ingen kan vite det sikkert. Det vi med stor sannsynlighet kan anta er:

• at færre vil føle seg pressa til å gjøre irreversible endringer de ikke har behov for.
• at flere vil få tilgang på livsreddende behandling.
• at færre vil få livet ødelagt av at andre skal bestemme hvem de er.
• at flere vil få mulighet til å prøve ut hvilke tiltak som reduserer deres kjønnsdysfori.
• at mange vil få oppleve en frihet de hittil bare har drømt om.
• at transfolk som gruppe får oppleve at vi blir ansett som kompetente til å ta viktige avgjørelser i egne liv og i stand til å vite hvem vi selv er.

Slik det er i dag avviser Rikshospitalet 80% av dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Jeg sier ikke at alle disse trenger det, men det er i alle fall klart at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Vi vet også at selvmordsfrekvensen er skyhøy blant transfolk som ikke får den behandlinga de trenger. Jeg er drittlei av at transfolk behandles som annenrangs mennesker av den norske stat. Vi vil ikke miste flere!

Jeg har selvsagt skrevet om dette et utall ganger før. Her er noen (mindre objektive) høydepunkt:

• En kropp som ikke lyver
• Ja, jeg tar det personlig
• Deres liv er mer verdt enn mitt og jeg hater dem*

Jeg håper inderlig at både loven om juridisk kjønn og anbefalingene om helsetilbudet innføres uten store endringer!

*Heldigvis har jeg fått det hele på litt avstand nå og hater ikke dem som angrer. Det er ikke deres feil at de brukes som stråmenn for å hindre at jeg får behandling.

Forslag til lov om endring av juridisk kjønn – ute på høring

Som Luca skriver i Dagbladet: «Kjønnet mitt er ute på høring» – veldig godt formulert!

Hele høringsutkastet ligger ute her (PDF, direktelink). Jeg oppfordrer alle som berøres av loven til å sende høringsuttalelse!

Det samme gjelder anbefalingene fra ekspertgruppa om helestilbudet ved kjønnsdysfori.

Mange jeg kjenner gråt og feira da disse ble lansert forrige uke. Selv vil jeg ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Jeg har blitt skuffa for mange ganger, håpa for mye igjen og igjen. Når loven vedtas skal jeg koste på meg ei flaske vin. Når jeg ser M-en i passet mitt svart på hvitt skal jeg smile og heve glasset. Men først når eggstokkene er borte (og jeg har grodd igjen) skal jeg bli virkelig euforisk og fjerne skjegget.

Kveldsnytt

Det er nok ikke mange nålevende poeter som har fått lese dikt på nyhetene to ganger. Første gang var på en demonstrasjon for ekteskapsloven og den andre gangen var i går i anledning rapporten Rett til rett kjønn.

http://tv.nrk.no/serie/kveldsnytt/NNFA23041015/10-04-2015#

Innslaget kommer 04:27 inn i sendinga.

Veldig godt å føle at jeg fortsatt kan brukes til noe nyttig!

Rett til rett kjønn – rapporten er lansert

Endelig er rapporten om juridisk kjønn og behandlingstilbud her! Og den er (stort sett) en fryd å lese. Jeg er stolt av å være en av brikkene som gjorde den mulig. Her kommer noen høydepunkt:

Ekspertgruppa anbefaler at en persons ønske om endring av juridisk kjønn skal skilles fra den medisinske behandling vedkommende eventuelt ønsker å gjennomgå.

«Ekspertgruppa anbefaler at personer skal kunne endre juridisk kjønn i Norge uten at det

stilles krav om kastrasjon eller annen form for sterilisering.»

Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn.

«Ekspertgruppa anbefaler at alle som er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig, skal ha rett til å søke om endring av juridisk kjønn. Det anbefales videre at Norge anerkjenner det juridiske kjønn en person har fått fastsatt av kompetent myndighet i utlandet, etter angjeldende lands lov.»

Ekspertgruppa anbefaler at vilkårene for endring av juridisk kjønn skal reguleres i lov.

«Ekspertgruppa anbefaler at spørsmålet om innføring av en tredje kjønnskategori utredes

nærmere.»

Ekspertgruppa mener det må iverksettes tiltak for å bygge opp nødvendig kompetanse for utredning, diagnostikk og behandling av pasienter med kjønnsdysfori i alle delene av helsetjenestene. De regionale helseforetakene må etter ekspertgruppas mening sette i verk tiltak for blant annet å identifisere områder hvor det i dag mangler kompetanse.

«Ekspertgruppas flertall mener at det er behov for en betydelig desentralisering av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag.»

Mangel på tydelige, transparente og fagligebegrunnelser for hvem som vurderes å ha helsegevinst av kjønnsbekreftende helsehjelp kan ha bidratt til at personer som opplever kjønnsdysfori ikke har søkt helsehjelp, eller at enkelte er gitt mer behandling enn de i utgangspunktet hadde behov for.

«Ekspertgruppa anbefaler at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori.»

Ekspertgruppa har i sine vurderinger lagt til grunn at kjønnsdysfori ikke er en psykisk lidelse.

«Etter ekspertgruppas vurdering er det klart at tilbudet ved NBTS [Riksen] ikke ivaretar behovene til

alle som har rett til helsehjelp for kjønnsdysfori.»

Tilbudene om helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori bør således etter ekspertgruppas syn utvides til å gjelde flere enn de som mottar et offentlig tilbud i dag. Med dagens kategorisering i ICD 10 innebærer dette at pasienter som fyller vilkårene for en av diagnosene F 64. 0, F 64.8 og F 64.9 har rett på helsehjelp og skal tilbys individuelt tilpasset behandling i tråd med helselovgivningen, faglige retningslinjer og den enkeltes behov.

Nå håper jeg inderlig at Regjeringa og helseministeren gjennomfører flertallets anbefalinger! Snarest.

(Som en kuriositet vil jeg nevne innlegget mitt fra 2010, «Manifest for behandling av kjønnsdysfori«. Her ser vi hvor rask den språklige utviklingen har vært, og hvor fraværende den medisinske utviklingen har vært.)

Slik begynte det – i morgen kommer rapporten

I morgen lanseres rapporten fra utvalget som har gjennomgått behandlingstilbud og endring av juridisk kjønn. Det forventes at rapporten bl.a. skal få slutt på tvangskastrering av transfolk og kanskje oppheve Rikshospitalets behandlingsmonopol. La meg ta dere med tilbake til det som la grunnlaget for det som nå kommer til å skje.

I 2008 hadde LLH nettopp åpna for å inkludere transpersoner etter press fra Skeiv Ungdom. Ingen visste helt hva det skulle innebære. Jeg bodde i Tromsø og hadde meldt meg ut av det som nå er HBRS i protest mot deres feighet overfor Rikshospitalet, og mot deres omtale av transpersoner. Selv hadde jeg fått avslag fra Riksen samme år og var full av kampvilje. Skulle jeg starte en ny transorganisasjon eller «infiltrere» LLH?

Det gikk ikke mange måneder før jeg ble utålmodig. Hadde LLH tenkt å gjøre noe for transfolk? Jeg tror det var Kari Helene Skog som foreslo at jeg skulle lage en prosjektbeskrivelse. Det gjorde jeg. Mulig det ikke het prosjekt kjønnsmangfold helt i starten, men navnet kom i alle fall på plass ganske raskt.

I 2009 flytta jeg arbeidsløs til Oslo og fikk arbeidspraksis i LLH, med mitt eget prosjekt. Allerede på det aller første allmøtet, i mai 2009 (hvis jeg ikke husker feil), vedtok vi vår agenda. Vi ville ha et bedre behandlingstilbud og stopp av tvangskastrering. Lenger ned på lista kom anti-diskriminering – et arbeid som siden har resultert i trans-inkludering i den nye diskrimineringsloven. Dette møtet ble starten på transpolitisk utvalg og transnettverket.

Personlig har jeg for lengst mista alt jeg hadde av tålmodighet og har falt av lasset. Da er det utrolig flott at noen (Luca Dalen Espseth m.fl.) har mer utholdenhet og fortsatte der jeg slapp! Tusen takk!

Uten alle ildsjelene i LLH som mener vi fortjener bedre enn å feies under teppet som psykiatriens misfostre ville morgendagens rapport aldri blitt til. Ingen helseminister ville kommet på å nedsette et utvalg eller love å få slutt på tvangskastreringa. I tillegg må den politisk engasjerte delen av FTP takkes, samt flere leger som har stått på vår side.

Morgendagens rapport er neppe fullstendig banebrytende, og det er langt igjen før Norge kan nå opp på nivå med Malta eller Argentina. Men det er et viktig steg på veien. Jeg er mer spent på de praktiske resultatene og tempoet i forandringene enn på hva rapporten inneholder. Derfor vil jeg fortsette å la skjegget gro. Likevel markerer lanseringa av rapporten et stort steg nærmere oppfyllelsen av det vi satte oss fore i 2009. Hurra!

Den nye diskrimineringsloven virker

John Jeannette har fått svar på sin klage til LDO: Kravet om sterilisering for å endre juridisk kjønn er lovstridig. Min klage på samme grunnlag ble avvist i fjor. Den store forskjellen er at transpersoner i mellomtida har fått diskrimineringsvern i den nye loven. Nå gjenstår det bare å se om LDOs vedtak får noen konsekvenser… Jeg er ikke lenger i tvil om at tvangssteriliseringene vil få en slutt, slik at jeg kan få riktig juridisk kjønn. Spørsmålet er hvor raskt det kan skje og hvilke politikere som vil ta affære.

Og selv da er det et åpent spørsmål om jeg kan få fjernet mine forhatte eggstokker.

 

Hurra for Danmark!

Mens Norge sakker stadig lenger akterut i påvente av endeløse utredninger og ekspertgruppers uttalelser, har Danmark i dag vedtatt en endring i loven som regulerer endring av juridisk kjønn. Den …

Menneskerettighetsbrudd i Norge – Amnesty-aksjon

I går lanserte Amnesty sin europeiske rapport om brudd på menneskerettighetene i behandling av transpersoner og underskriftsaksjon for å endre systemet.

Kravene i underskriftsaksjonen er:

• Norske myndigheter må snarest etablere en rask, tilgjengelig og åpen prosedyre som sikrer transpersoner muligheten til en juridisk anerkjennelse av sitt kjønn som er i samsvar med den enkeltes oppfatning av egen kjønnsidentitet.
• Norske myndigheter må sikre at transkjønnet identitet blir fjernet fra den nasjonale klassifiseringen av psykiske lidelser, og at transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn kan gjøre det uten å måtte gå gjennom psykiatriske tester og uten å måtte ha en psykiatrisk diagnose.

Målet er altså å løsrive endring av juridisk kjønn fra Rikshospitalets klamme klør og gjøre juridisk kjønn uavhengig av psykiatrisk diagnose (fjerne diagnosen(e)). Jeg håper alle skriver under!

Snart 6 år etter at jeg fikk avslag på behandling og dermed mista muligheten til å bli tvangssterilisert for å få riktig juridisk kjønn, 5 år etter at jeg var med på å starte LLHs transarbeid, vet jeg ikke om jeg tør å håpe igjen. Men kanskje, kanskje er tida snart moden?

Konklusjon fra LDO

I dag mottok jeg brevet der LDO har behandla saken min. Jeg legger det ut her i sin helhet:

28.01.2013

 

Avvisning – spørsmål om forskjellsbehandling av transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage av 26. mars 2012 fra Tarald Stein.

Stein ber ombudet vurdere om det er i strid med diskrimineringslovgivningen at han ikke får endret sitt fødselsnummer uten å ha gjennomgått kirurgisk behandling slik at han kan registreres som mann i Folkeregisteret.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er kommet til at dagens rettskildebilde fører til at saken må avvises.

Sakens bakgrunn

Stein ønsker å endre sitt juridiske kjønn fra kvinne til mann. Stein opplyser at han er en transmann, og at han fikk avslag på ønske om kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet i 2008. Kjønnsbekreftende behandling innebærer psykiatrisk evaluering, hormonbehandling og kirurgi.

Stein har inntil videre akseptert at han ikke får fjernet livmor og eggstokker på nåværende tidspunkt selv om han ønsker det, men ønsker likevel å bli registrert som mann i Folkeregisteret. Forskrift om folkeregistrering, FOR-2007-11-09 nr. 1268, § 2-2 regulerer endring av fødselsnummer. Det fremgår at «Fødselsnummeret kan endres når fødselsdato eller kjønnsstatus endres».

Stein søkte Skattedirektoratet om endring av fødselsnummer, og fikk opplyst følgende: «Forvaltningspraksis er at Skattedirektoratet tildeler nytt fødselsnummer når vi får bekreftelse fra Rikshospitalet på at de har foretatt en kjønnskonverterende operasjon, eller bekreftelse på at Rikshospitalet har godkjent slik operasjon foretatt i utlandet. Det er da kun en kontorforretning for Skattedirektoratet å tildele vedkommende nytt fødselsnummer.»

Rettslig grunnlag for avvisning

Ombudet skal avvise en sak dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse. Ombudet skal også avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt, jf. Diskrimineringsombudsloven § 3, femte ledd.

Ombudet håndhever likestillingsloven, diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, arbeidsmiljøloven kapittel 13, med unntak av § 13-1 tredje ledd og § 13-8, eierseksjonsloven § 33 annet ledd, husleieavtaleloven § 1-8 annet ledd, bustadbyggjelaglova § 1-4 annet ledd og burettslagslova § 1-5 annet ledd, med de unntak som følger av disse lovene, jf. diskrimineringsombudsloven § 1 annet ledd.