Stikkord: juss

Høringsuttalelse til lov om juridisk kjønn

Jeg er en av alle dem som har fått avslag på kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet og berøres derfor direkte av lovforslaget. Jeg har ventet på dette i 10 år, mange har ventet mye lenger. Forslaget applauderes og jeg håper loven går gjennom omtrent som foreslått, snarest.

Transbefolkninga har ekstremt vanskelige livsvilkår og generelt dårligere livskvalitet enn normalbefolkninga. Verst er det før evt. behandling og uten juridisk anerkjennelse. Hverdagslige ting som andre tar for gitt, som å kunne sperre bankkort etter tyveri eller hente medisiner på apoteket, byr på problemer for oss på grunn av manglende identitetspapirer med riktig kjønn.

Tvungen refleksjonsperiode ville være en hån!

Det er av stor betydning at det ikke innføres noen tvungen refleksjonsperiode, det ville oppleves som en hån etter å ha ventet så lenge. Det er heller ikke noen grunn til å innføre det for framtidige søkere. Derimot støtter jeg forslaget om at man må sende inn en bekreftelse etter å ha mottatt informasjon. Dette bør luke ut evt. useriøse søknader.

Foreldreskap

Det eneste jeg er kritisk til er registrering av foreldreskap. Jeg har en viss forståelse for de praktiske årsakene til at man vil legge tidligere kroppslig kjønn til grunn, men det må finnes bedre måter å gjøre dette på, for eksempel ved å bruke mer kjønnsnøytrale uttrykk i de lovene det gjelder. I Sverige er nå Skatteverket dømt i Kammarrätten i Gøteborg for å ha unnlatt å registrere en transmann som far og i stedet registrert ham som mor: http://www.rfsl.se/?p=324&aid=12855 Som denne saken viser går en slik feilbenevnelse også ut over barnet. La oss unngå slik seigpining med ørten runder i rettsapparatet i Norge!

Jeg har ei datter på nå 11 år. Hun var to år da jeg kom ut som mann. At det ikke skal finnes en mulighet for å endre foreldrebetegnelse fra «mor» til «medfar» er ubehagelig. Hver gang hun skal reise alene med fly (4-5ganger årlig) kan jeg altså bli tvunget til å brette ut min livshistorie for tilfeldige flyplassansatte og forbipasserende eller på andre måter bevise at jeg er hennes mor. Dette vil være svært ubehagelig for alle involverte. Bare det å måtte fylle ut at jeg er hennes mor 4-5 ganger i året skaper sterkt ubehag og jeg frykter at det påvirker mitt forhold til henne negativt. Dette er likevel bagateller i forhold til hva som kunne skje dersom hun måtte innlegges på sykehus mens hun er hos meg.

For meg ville det være mest korrekt å benevnes som medfar, men jeg antar at dette kan være mer problematisk for andre, f.eks. for en transmann som er i et forhold med barnefaren og/eller bor sammen med barnet. Det jeg ønsker meg er altså en frivillig mulighet til å endre foreldrebetegnelse fra mor til medfar og fra far til medmor, for allerede fødte barn. Et forbehold om at barnet skal høres kan også settes opp, men burde ikke være nødvendig. Min datter kaller meg mamma og er i sin fulle rett til det – det er et ubehag jeg skal klare å leve med for hennes skyld. At staten kaller meg mor virker både invaderende og unødvendig. Et mulig kompromiss vil være en kjønnsnøytral benevnelse som forelder. Etter barnets første leveår er ikke foreldrenes kjønn av betydning for rettigheter og plikter, og staten har derfor ikke en gang behov for å vite hvem som fødte det. Om nødvendig kan det markeres hvem som har født barnet, f.eks. slik: «medfar, fødende».

Jeg er også kritisk til at det kalles «biologisk kjønn» og mener «reproduktiv evne» er mer dekkende og mindre problematisk. Etter 7 år med testosteron er det meste ved min kropp og biologi mer mannlig enn kvinnelig.

Det vil være en lettelse å endelig få riktig kjønn i alle identifikasjonspapirer slik at jeg kan identifiseres. Å ikke ha papirer på at jeg er meg er en konstant stressfaktor som påvirker min hverdag negativt. Derfor håper jeg loven går gjennom snarest!

Utlysningen fra Regjeringen

Årsaken til at mitt svar ikke ligger ute i listen over høringssvar er nok at det innholder personlige opplysninger. Det er likevel ikke noe jeg anser som for privat til å offentliggjøre.

«…men blir det ikke mange som angrer?»

Dette spørsmålet har fått ny aktualitet etter regjeringens lovforslag. Det danner bakgrunnen for Aftenpostens leder som tar til orde for tvungen refleksjonsperiode. Heldigvis har til og med helseministeren forstått hvorfor det er en dårlig ide. Personlig ville jeg oppleve det som en hån å støte på krav om en refleksjonsperiode, hvis/når loven trer i kraft. Hva tror de jeg har brukt de siste 10 åra av livet mitt på? Jeg har knapt gjort annet enn å reflektere og eliminere alle mulige feilkilder. Men jeg skal prøve å se objektivt på saken.

Juss og medisin

Regjeringa foreslår å skille juss og medisin. Jeg skjønner at dette er uvant for nordmenn og det er en liten revolusjon i bedring av menneskerettighetene. Den foreslåtte loven handler altså om å endre juridisk kjønn. Alle som ønsker et annet juridisk kjønn har ikke behov for kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Det blir altså slutt på at man må bytte bort evne til reproduksjon for å få riktige identitetspapirer. Hurra!

Å endre juridisk kjønn vil bli en fullstendig reversibel prosess. Det handler om et (person-)nummer og en bokstav i passet. Jeg har gått rundt med åpenbart feil nummer og bokstav i snart 10 år. Det har vært kjipt, irriterende og slitsomt, men hvis jeg hadde kunnet fikse det så fort jeg oppdaga det, ville jeg ikke fått varige men. Det ville heller ingen rundt meg fått.

Det er imidlertid lagt inn en liten sikkerhetsventil i den foreslåtte prosedyren: Etter at man har sendt søknaden (på papir, pr. post) mottar man informasjon (pr.post) om hva det vil innebære, og en svarslipp som man skal sende inn (pr. post) for å bekrefte at man ønsker å endre juridisk kjønn. Dersom noen skulle få for seg å søke i et anfall av fyllenerver eller andre kortvarige anfall uten å ha tenkt gjennom det, vil denne ikke-digitale prosedyren gi dem tid til å tenke og mulighet til å ikke bekrefte søknaden med svarslippen.

Jeg tror at en del av redselen for konsekvensene av lovforslaget skyldes misforståelser. Mange av argumentene handler om påkjenningen det er å komme ut til omgivelsene, og at dette skal skje uten at det er nødvendig. De fleste som ønsker å endre juridisk kjønn har allerede for lengst foretatt sin sosiale overgang. De har fortalt hvem de er til foreldre og venner. Mange vil også ha begynt på hormoner og kanskje gjennomført en operasjon, men dette er altså ikke noe alle trenger. Å komme ut for så å innse at man ikke er trans likevel må være kjipt, men det er ikke noe Staten kan fikse eller forhindre (og det skulle bare mangle).

Den andre store andelen motargumenter handler om det medisinske. Som altså ikke omhandles i lovforslaget. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en person som er registrert som mann skal kunne hindres i å fjerne pupper eller eggstokker. Hvordan dette vil løses rent konkret gjenstår å se. Uansett går det mot et system basert på informert samtykke. Vil et slikt system føre til flere angrende?

Hvem angrer?

Det er ingen tvil om at det finnes dem som angrer en transisjon og behandling. Det er også liten tvil om at de utgjør en svært liten andel av en i utgangspunktet liten gruppe. Jeg innser at det gjør forskninga vanskelig, så det er forståelig at det ikke finnes mye av den. Kort fortalt kan det handle om mye forskjellig og det er vanskelig å måle:

  • En del studier ser bare på om man har det bedre etter behandling enn før og en del motstandere trekker fram selvmord etter behandling som ensbetydende med anger. Her er feilkildene mange, bl.a. dårlige operasjonsresultater/komplikasjoner, eller diskriminering og utstøting fra arbeidsmarked, boligmarked, familie og venner. I tillegg kommer dårlig mental helse som resultat av kjønnsdysfori og transfobi fra omgivelsene. En del har nok også hatt for høye forventninger til behandlingsresultatene. Det er langt derfra til å oppheve sin kjønnsidentitet.
  • Det finnes absolutt en del som oppgir en annen kjønnsidentitet etter behandling enn man skulle forvente, men mange av disse definerer seg hverken som kvinner eller menn, eller som begge deler. Disse angrer sjelden på behandlingen, med mindre de er blitt presset til å ta hele pakka, slik man blir i Norge.
  • En del av dem som transisjonerer tilbake opplever ikke selv at de angrer, men at de selv eller forholdene har endret seg.
  • En del har følt seg presset av familie eller helsepersonell og angrer hele greia.
  • Folk som i utgangspunktet hadde trengt bare en liten del av behandlinga er blitt presset til å si ja til «hele pakka» og angrer det meste.
  • Noen har hatt andre lidelser, som har fått dem til å tro at de trengte kjønnsbekreftende behandling. Det typiske her er psykotiske tilstander (men man kan også bli psykotisk av å oppleve sterk kjønnsdysfori).

Det er altså ingen enighet om hvem man snakker om, og derfor heller ikke om hvor mange det gjelder. Jeg mener at bare de tre siste kategoriene er egentlige angrere.

Jeg vet om to personer som kanskje ville blitt definert i kategorien angrere. Den ene har jeg aldri møtt, men såvidt jeg har forstått sluttet han å ta testosteron etter at han fikk skjegg fordi han hadde oppnådd ønsket effekt, men også opplevde at psyken hans ikke hadde godt av testosteron. Han ville ikke selv si at han angrer, og det vil heller ikke jeg.

Den andre er mye yngre og har en haug med andre problemer. Hen (tror jeg) slapp gjennom nåløyet på Rikshospitalet, men var nok litt på villspor. På Rikshospitalet skjønte hen fort at de hadde en mal man skulle presse seg inn i. Resultatet av det (og tidligere traumer) er at hen ikke aner hvem hen er og er tvangssterilisert før hen fylte 25. Hen får inpass i min snevre kategori av angrere hvis hen vil.

Jeg forbeholder altså kategorien angrere for folk som selv vil si at de angrer.

Blir det flere angrere med et system basert på informert samtykke?

Det kommer også an på hvordan du definerer det og ingen kan vite det sikkert. Det vi med stor sannsynlighet kan anta er:

  • at færre vil føle seg pressa til å gjøre irreversible endringer de ikke har behov for.
  • at flere vil få tilgang på livsreddende behandling.
  • at færre vil få livet ødelagt av at andre skal bestemme hvem de er.
  • at flere vil få mulighet til å prøve ut hvilke tiltak som reduserer deres kjønnsdysfori.
  • at mange vil få oppleve en frihet de hittil bare har drømt om.
  • at transfolk som gruppe får oppleve at vi blir ansett som kompetente til å ta viktige avgjørelser i egne liv og i stand til å vite hvem vi selv er.

Slik det er i dag avviser Rikshospitalet 80% av dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Jeg sier ikke at alle disse trenger det, men det er i alle fall klart at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Vi vet også at selvmordsfrekvensen er skyhøy blant transfolk som ikke får den behandlinga de trenger. Jeg er drittlei av at transfolk behandles som annenrangs mennesker av den norske stat. Vi vil ikke miste flere!

Jeg har selvsagt skrevet om dette et utall ganger før. Her er noen (mindre objektive) høydepunkt:

Jeg håper inderlig at både loven om juridisk kjønn og anbefalingene om helsetilbudet innføres uten store endringer!

*Heldigvis har jeg fått det hele på litt avstand nå og hater ikke dem som angrer. Det er ikke deres feil at de brukes som stråmenn for å hindre at jeg får behandling.

Konklusjon fra LDO

I dag mottok jeg brevet der LDO har behandla saken min. Jeg legger det ut her i sin helhet:

28.01.2013

 

Avvisning – spørsmål om forskjellsbehandling av transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage av 26. mars 2012 fra Tarald Stein.

Stein ber ombudet vurdere om det er i strid med diskrimineringslovgivningen at han ikke får endret sitt fødselsnummer uten å ha gjennomgått kirurgisk behandling slik at han kan registreres som mann i Folkeregisteret.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er kommet til at dagens rettskildebilde fører til at saken må avvises.

Sakens bakgrunn

Stein ønsker å endre sitt juridiske kjønn fra kvinne til mann. Stein opplyser at han er en transmann, og at han fikk avslag på ønske om kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet i 2008. Kjønnsbekreftende behandling innebærer psykiatrisk evaluering, hormonbehandling og kirurgi.

Stein har inntil videre akseptert at han ikke får fjernet livmor og eggstokker på nåværende tidspunkt selv om han ønsker det, men ønsker likevel å bli registrert som mann i Folkeregisteret. Forskrift om folkeregistrering, FOR-2007-11-09 nr. 1268, § 2-2 regulerer endring av fødselsnummer. Det fremgår at «Fødselsnummeret kan endres når fødselsdato eller kjønnsstatus endres».

Stein søkte Skattedirektoratet om endring av fødselsnummer, og fikk opplyst følgende: «Forvaltningspraksis er at Skattedirektoratet tildeler nytt fødselsnummer når vi får bekreftelse fra Rikshospitalet på at de har foretatt en kjønnskonverterende operasjon, eller bekreftelse på at Rikshospitalet har godkjent slik operasjon foretatt i utlandet. Det er da kun en kontorforretning for Skattedirektoratet å tildele vedkommende nytt fødselsnummer.»

Rettslig grunnlag for avvisning

Ombudet skal avvise en sak dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse. Ombudet skal også avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt, jf. Diskrimineringsombudsloven § 3, femte ledd.

Ombudet håndhever likestillingsloven, diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, arbeidsmiljøloven kapittel 13, med unntak av § 13-1 tredje ledd og § 13-8, eierseksjonsloven § 33 annet ledd, husleieavtaleloven § 1-8 annet ledd, bustadbyggjelaglova § 1-4 annet ledd og burettslagslova § 1-5 annet ledd, med de unntak som følger av disse lovene, jf. diskrimineringsombudsloven § 1 annet ledd.

(mer…)

Argentina – et forbilde for resten av verden

Argentina vedtok denne uka verdens beste lov om kjønnsidentitet. Den ble til etter påtrykk fra president Cristina Fernández de Kirchner og vedtatt i senatet så godt som enstemmig. Transaktivister har lenge jobbet for å få på plass en slik lov.

Argentinske statsborgere over 18 år har fra nå av rett til

  • å endre sitt juridiske kjønn og fornavn
  • å få hormonbehandling og eller kjønnsbekreftende operasjoner med utgangspunkt i informert samtykke fra pasienten
  • å bli respektert for sin kjønnsidentitet i alle sammenhenger

All medisinsk behandling dekkes av det offentlige helsesystemet. Dette er banebrytende. Gapet mellom denne loven og norske forhold er gigantisk:

  • Det kreves ingen medisinsk behandling eller legeerklæring for å endre juridisk kjønn, i motsetning til i Norge, hvor det kreves steriliseringsattest fra Rikshospitalet.
  • Man trenger ikke å gjennomgå flere medisinske behandlinger/inngrep enn det man selv har behov for, mens på det norske Rikshospitalet gjelder prinsippet om alt eller ingenting.
  • Ingen psykiatere, psykologer eller andre ”fagfolk” bestemmer om man får behandling eller ikke, i motsetning til her hjemme.
  • Og man har beskyttelse mot diskriminering, noe norske transpersoner fortsatt ikke har.

Mindreårige kan få tilgang til disse rettighetene enten gjennom godkjenning fra foresatte eller gjennom en rettssak.

– Denne lova er eit steg på vegen mot likskap, inkludering og ei anerkjenning om at alle argentinarar har same rettar, sa visepresident Amado Boudou. – I dag er dagen då tusenvis av Argentinarar får nye rettar, utan at nokon andre mister eit fnugg av sine eigne rettar. (NRK.no)

LLH håper at norske politikere lar seg inspirere til å oppheve Norges status som u-land på transspørsmål.

Det eneste som mangler i Argentinas kjønnsidentitetslov er et tredje kjønn/frihet fra kjønn, men det er ingenting i loven som hindrer en slik utvikling senere.

Engelsk oversettelse av loven finnes her.

Dette innlegget ble opprinnelig skrevet for og publisert på LLH.no

Se også min søknad om politisk asyl i Argentina

Juridisk kjønn og personnummer

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er.

Tvangssterilisering

For transpersoner er det ikke nødvendigvis samsvar mellom biologisk kjønn og de kjønnene vi identifiserer oss med og ønsker å uttrykke oss som. For å endre personnummer fra mann til kvinne eller fra kvinne til mann, kreves det i praksis et kirurgisk inngrep der man fjerner testikler eller eggstokker. Ønsket om et slikt inngrep er også et av vilkårene for å få kjønnsbekreftende behandling.

Som en konsekvens av dette presses unge mennesker til å godta at deres forplantningsevne inndras av den norske stat i bytte mot nødvendig medisinsk behandling og retten til å ha riktige identitetspapirer.  Dette er tvangssterilisering.

Tvangskjønning

Mitt problem er på sett og vis det motsatte. Siden jeg ikke ble godkjent som mann på Rikshospitalet, har jeg ingen mulighet for å få eggstokkene fjernet. Dermed får jeg heller ikke endret juridisk kjønn.

Dersom du ser ut som en mann, men har dokumenter som påstår at du er kvinne, kan du få problemer når du reiser, skal opprette bankkonto, ta ut penger, hente en pakke på posten, er i kontakt med politiet o.sv..  I tillegg øker det sjansen for at du utsettes for diskriminering og hatvold.

I følge Dagsavisen ble 400 av 500 søkere avvist i Norge i tidsrommet 2005-2009, mens Danmark i samme periode avviste fire personer og Sverige to. Dette gjelder altså ikke bare meg. Kvaliteten på de medisinske vurderingene ved Seksjon for transseksualisme ved Rikshospitalet er omstridte, og hele behandlingstilbudet for transpersoner er for tiden under utredning av Helsedirektoratet. Det står mer om dette på LLHs nettsider, inkludert korrespondanse med helsemyndighetene. (mer…)