«…men blir det ikke mange som angrer?»

Dette spørsmålet har fått ny aktualitet etter regjeringens lovforslag. Det danner bakgrunnen for Aftenpostens leder som tar til orde for tvungen refleksjonsperiode. Heldigvis har til og med helseministeren forstått hvorfor det er en dårlig ide. Personlig ville jeg oppleve det som en hån å støte på krav om en refleksjonsperiode, hvis/når loven trer i kraft. Hva tror de jeg har brukt de siste 10 åra av livet mitt på? Jeg har knapt gjort annet enn å reflektere og eliminere alle mulige feilkilder. Men jeg skal prøve å se objektivt på saken.

Juss og medisin

Regjeringa foreslår å skille juss og medisin. Jeg skjønner at dette er uvant for nordmenn og det er en liten revolusjon i bedring av menneskerettighetene. Den foreslåtte loven handler altså om å endre juridisk kjønn. Alle som ønsker et annet juridisk kjønn har ikke behov for kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Det blir altså slutt på at man må bytte bort evne til reproduksjon for å få riktige identitetspapirer. Hurra!

Å endre juridisk kjønn vil bli en fullstendig reversibel prosess. Det handler om et (person-)nummer og en bokstav i passet. Jeg har gått rundt med åpenbart feil nummer og bokstav i snart 10 år. Det har vært kjipt, irriterende og slitsomt, men hvis jeg hadde kunnet fikse det så fort jeg oppdaga det, ville jeg ikke fått varige men. Det ville heller ingen rundt meg fått.

Det er imidlertid lagt inn en liten sikkerhetsventil i den foreslåtte prosedyren: Etter at man har sendt søknaden (på papir, pr. post) mottar man informasjon (pr.post) om hva det vil innebære, og en svarslipp som man skal sende inn (pr. post) for å bekrefte at man ønsker å endre juridisk kjønn. Dersom noen skulle få for seg å søke i et anfall av fyllenerver eller andre kortvarige anfall uten å ha tenkt gjennom det, vil denne ikke-digitale prosedyren gi dem tid til å tenke og mulighet til å ikke bekrefte søknaden med svarslippen.

Jeg tror at en del av redselen for konsekvensene av lovforslaget skyldes misforståelser. Mange av argumentene handler om påkjenningen det er å komme ut til omgivelsene, og at dette skal skje uten at det er nødvendig. De fleste som ønsker å endre juridisk kjønn har allerede for lengst foretatt sin sosiale overgang. De har fortalt hvem de er til foreldre og venner. Mange vil også ha begynt på hormoner og kanskje gjennomført en operasjon, men dette er altså ikke noe alle trenger. Å komme ut for så å innse at man ikke er trans likevel må være kjipt, men det er ikke noe Staten kan fikse eller forhindre (og det skulle bare mangle).

Den andre store andelen motargumenter handler om det medisinske. Som altså ikke omhandles i lovforslaget. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en person som er registrert som mann skal kunne hindres i å fjerne pupper eller eggstokker. Hvordan dette vil løses rent konkret gjenstår å se. Uansett går det mot et system basert på informert samtykke. Vil et slikt system føre til flere angrende?

Hvem angrer?

Det er ingen tvil om at det finnes dem som angrer en transisjon og behandling. Det er også liten tvil om at de utgjør en svært liten andel av en i utgangspunktet liten gruppe. Jeg innser at det gjør forskninga vanskelig, så det er forståelig at det ikke finnes mye av den. Kort fortalt kan det handle om mye forskjellig og det er vanskelig å måle:

• En del studier ser bare på om man har det bedre etter behandling enn før og en del motstandere trekker fram selvmord etter behandling som ensbetydende med anger. Her er feilkildene mange, bl.a. dårlige operasjonsresultater/komplikasjoner, eller diskriminering og utstøting fra arbeidsmarked, boligmarked, familie og venner. I tillegg kommer dårlig mental helse som resultat av kjønnsdysfori og transfobi fra omgivelsene. En del har nok også hatt for høye forventninger til behandlingsresultatene. Det er langt derfra til å oppheve sin kjønnsidentitet.
• Det finnes absolutt en del som oppgir en annen kjønnsidentitet etter behandling enn man skulle forvente, men mange av disse definerer seg hverken som kvinner eller menn, eller som begge deler. Disse angrer sjelden på behandlingen, med mindre de er blitt presset til å ta hele pakka, slik man blir i Norge.
• En del av dem som transisjonerer tilbake opplever ikke selv at de angrer, men at de selv eller forholdene har endret seg.
• En del har følt seg presset av familie eller helsepersonell og angrer hele greia.
• Folk som i utgangspunktet hadde trengt bare en liten del av behandlinga er blitt presset til å si ja til «hele pakka» og angrer det meste.
• Noen har hatt andre lidelser, som har fått dem til å tro at de trengte kjønnsbekreftende behandling. Det typiske her er psykotiske tilstander (men man kan også bli psykotisk av å oppleve sterk kjønnsdysfori).

Det er altså ingen enighet om hvem man snakker om, og derfor heller ikke om hvor mange det gjelder. Jeg mener at bare de tre siste kategoriene er egentlige angrere.

Jeg vet om to personer som kanskje ville blitt definert i kategorien angrere. Den ene har jeg aldri møtt, men såvidt jeg har forstått sluttet han å ta testosteron etter at han fikk skjegg fordi han hadde oppnådd ønsket effekt, men også opplevde at psyken hans ikke hadde godt av testosteron. Han ville ikke selv si at han angrer, og det vil heller ikke jeg.

Den andre er mye yngre og har en haug med andre problemer. Hen (tror jeg) slapp gjennom nåløyet på Rikshospitalet, men var nok litt på villspor. På Rikshospitalet skjønte hen fort at de hadde en mal man skulle presse seg inn i. Resultatet av det (og tidligere traumer) er at hen ikke aner hvem hen er og er tvangssterilisert før hen fylte 25. Hen får inpass i min snevre kategori av angrere hvis hen vil.

Jeg forbeholder altså kategorien angrere for folk som selv vil si at de angrer.

Blir det flere angrere med et system basert på informert samtykke?

Det kommer også an på hvordan du definerer det og ingen kan vite det sikkert. Det vi med stor sannsynlighet kan anta er:

• at færre vil føle seg pressa til å gjøre irreversible endringer de ikke har behov for.
• at flere vil få tilgang på livsreddende behandling.
• at færre vil få livet ødelagt av at andre skal bestemme hvem de er.
• at flere vil få mulighet til å prøve ut hvilke tiltak som reduserer deres kjønnsdysfori.
• at mange vil få oppleve en frihet de hittil bare har drømt om.
• at transfolk som gruppe får oppleve at vi blir ansett som kompetente til å ta viktige avgjørelser i egne liv og i stand til å vite hvem vi selv er.

Slik det er i dag avviser Rikshospitalet 80% av dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Jeg sier ikke at alle disse trenger det, men det er i alle fall klart at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Vi vet også at selvmordsfrekvensen er skyhøy blant transfolk som ikke får den behandlinga de trenger. Jeg er drittlei av at transfolk behandles som annenrangs mennesker av den norske stat. Vi vil ikke miste flere!

Jeg har selvsagt skrevet om dette et utall ganger før. Her er noen (mindre objektive) høydepunkt:

• En kropp som ikke lyver
• Ja, jeg tar det personlig
• Deres liv er mer verdt enn mitt og jeg hater dem*

Jeg håper inderlig at både loven om juridisk kjønn og anbefalingene om helsetilbudet innføres uten store endringer!

*Heldigvis har jeg fått det hele på litt avstand nå og hater ikke dem som angrer. Det er ikke deres feil at de brukes som stråmenn for å hindre at jeg får behandling.

Rett til rett kjønn – rapporten er lansert

Endelig er rapporten om juridisk kjønn og behandlingstilbud her! Og den er (stort sett) en fryd å lese. Jeg er stolt av å være en av brikkene som gjorde den mulig. Her kommer noen høydepunkt:

Ekspertgruppa anbefaler at en persons ønske om endring av juridisk kjønn skal skilles fra den medisinske behandling vedkommende eventuelt ønsker å gjennomgå.

«Ekspertgruppa anbefaler at personer skal kunne endre juridisk kjønn i Norge uten at det

stilles krav om kastrasjon eller annen form for sterilisering.»

Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn.

«Ekspertgruppa anbefaler at alle som er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig, skal ha rett til å søke om endring av juridisk kjønn. Det anbefales videre at Norge anerkjenner det juridiske kjønn en person har fått fastsatt av kompetent myndighet i utlandet, etter angjeldende lands lov.»

Ekspertgruppa anbefaler at vilkårene for endring av juridisk kjønn skal reguleres i lov.

«Ekspertgruppa anbefaler at spørsmålet om innføring av en tredje kjønnskategori utredes

nærmere.»

Ekspertgruppa mener det må iverksettes tiltak for å bygge opp nødvendig kompetanse for utredning, diagnostikk og behandling av pasienter med kjønnsdysfori i alle delene av helsetjenestene. De regionale helseforetakene må etter ekspertgruppas mening sette i verk tiltak for blant annet å identifisere områder hvor det i dag mangler kompetanse.

«Ekspertgruppas flertall mener at det er behov for en betydelig desentralisering av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag.»

Mangel på tydelige, transparente og fagligebegrunnelser for hvem som vurderes å ha helsegevinst av kjønnsbekreftende helsehjelp kan ha bidratt til at personer som opplever kjønnsdysfori ikke har søkt helsehjelp, eller at enkelte er gitt mer behandling enn de i utgangspunktet hadde behov for.

«Ekspertgruppa anbefaler at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori.»

Ekspertgruppa har i sine vurderinger lagt til grunn at kjønnsdysfori ikke er en psykisk lidelse.

«Etter ekspertgruppas vurdering er det klart at tilbudet ved NBTS [Riksen] ikke ivaretar behovene til

alle som har rett til helsehjelp for kjønnsdysfori.»

Tilbudene om helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori bør således etter ekspertgruppas syn utvides til å gjelde flere enn de som mottar et offentlig tilbud i dag. Med dagens kategorisering i ICD 10 innebærer dette at pasienter som fyller vilkårene for en av diagnosene F 64. 0, F 64.8 og F 64.9 har rett på helsehjelp og skal tilbys individuelt tilpasset behandling i tråd med helselovgivningen, faglige retningslinjer og den enkeltes behov.

Nå håper jeg inderlig at Regjeringa og helseministeren gjennomfører flertallets anbefalinger! Snarest.

(Som en kuriositet vil jeg nevne innlegget mitt fra 2010, «Manifest for behandling av kjønnsdysfori«. Her ser vi hvor rask den språklige utviklingen har vært, og hvor fraværende den medisinske utviklingen har vært.)

Hurra for Danmark!

Mens Norge sakker stadig lenger akterut i påvente av endeløse utredninger og ekspertgruppers uttalelser, har Danmark i dag vedtatt en endring i loven som regulerer endring av juridisk kjønn. Den …

Menneskerettighetsbrudd i Norge – Amnesty-aksjon

I går lanserte Amnesty sin europeiske rapport om brudd på menneskerettighetene i behandling av transpersoner og underskriftsaksjon for å endre systemet.

Kravene i underskriftsaksjonen er:

• Norske myndigheter må snarest etablere en rask, tilgjengelig og åpen prosedyre som sikrer transpersoner muligheten til en juridisk anerkjennelse av sitt kjønn som er i samsvar med den enkeltes oppfatning av egen kjønnsidentitet.
• Norske myndigheter må sikre at transkjønnet identitet blir fjernet fra den nasjonale klassifiseringen av psykiske lidelser, og at transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn kan gjøre det uten å måtte gå gjennom psykiatriske tester og uten å måtte ha en psykiatrisk diagnose.

Målet er altså å løsrive endring av juridisk kjønn fra Rikshospitalets klamme klør og gjøre juridisk kjønn uavhengig av psykiatrisk diagnose (fjerne diagnosen(e)). Jeg håper alle skriver under!

Snart 6 år etter at jeg fikk avslag på behandling og dermed mista muligheten til å bli tvangssterilisert for å få riktig juridisk kjønn, 5 år etter at jeg var med på å starte LLHs transarbeid, vet jeg ikke om jeg tør å håpe igjen. Men kanskje, kanskje er tida snart moden?

Helsedirektoratet oppfordrer til pasientmishandling

Siden 2009 har vi venta på en rapport fra Helsedirektoratet om helsetilbudet til transpersoner og transseksuelle. Nå foreligger den – ikke som offentlig publikasjon, men som brev til Helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg til å ta lang tid, har saksgangen vært et mareritt. I fjor (2011) forelå det en foreløpig rapport som tok tak i det meste som er galt ved dagens uhelsetilbud. Her skrev jeg mine reaksjoner på den. Den ble aldri publisert fordi Rikshospitalet og HBRS stakk kjepper i hjulene og gikk til personangrep på Helsedirektoratets ansatte.

Skuffelsen over den endelige rapporten er enorm. Den ramser opp kritikkverdige forhold (de fleste, men ikke alle), bare for å si at sånn bør det fortsatt være. Jeg trodde faktisk ikke at dette var mulig; at ansatte i Helsedirektoratet kan presses av et sykehus til å godta (og oppfordre til fortsatt) feilbehandling, tvangssterilisering (-kastrering), behandlingsnekt, psykisk terror og generell pasientskadelig opptreden.

Noen reaksoner:

Det er helt tydelig at man med disse anbefalingene ikke ønsker å ta innover seg signaler fra Europarådet. Jeg hadde store forventninger til at man nå, når man hadde muligheten til å anbefale skikkelige endringer gjorde det. Det er en skam hvordan vårt helsevesen behandler, eller snarere tvert i mot ikke behandler, en gruppe mennesker som helt åpenbart trenger helsehjelp for å kunne leve fullverdige liv. Jeg er svært skuffet.

Bård Nylund – Leder, LLH

The Norwegian Health Directorate just published an opinion about trans healthcare. Basically they are saying it’s not a big deal that roughly half of trans patients are being sent away from the national hospital, which has a monopoly on treating trans patients in the country. Also they don’t find any flaw with sterilization requirements for a legal gender change. Bloody hell.

Justus Eisfeld – GATE – Global Action for Trans* Equality

Her kan du lese rapporten

Legg gjerne inn dine reaksjoner under!

Men rasehygienen var ikke død…

De fleste har nok fått med seg at den norske stat dreiv systematisk tvangssterilisering av etniske minoriteter fram til 1977. Det vil si at hvis mine foreldre hadde vært f.eks. tatere, ville jeg kanskje aldri blitt til. Men så, sier historiebøkene, sluttet vi med sånt. Tvangssterilisering tilhører et mørkt kapittel i historien. Det er tilbakelagt. De fleste erstatningene er ferdig utbetalte. Vi er så mye mer opplyste nå – ikke sant?

Før man innførte lov om tvangssterilisering i 1934, fantes en debatt om hvilke borgere som ikke burde få ha rett til å formere seg. Det gjalt seksualforbrytere (høres det kjent ut?), alenemødre, prostituerte og generelt foreldre som ikke kunne ta vare på barna sine (høres ikke det også kjent ut, dere som har vært i kontakt med barnevernet?). De etniske minoritetene ble faktisk ikke utsett spesielt, men deres kultur og sosiale stilling i Norge på den tida, gjorde at en taterfamilie f.eks. fort ble betraktet som uegnet oppvekstmiljø for barn.

De fleste tvangssteriliseringer ble ikke foretatt med hjemmel i steriliseringsloven, men var såkalte medisinske steriliseringer. Forskjellen var imidlertid liten. «Mange steriliseringer ble foretatt i forbindelse med aborter, og kvinnene fikk ofte beskjed om at de fikk ta abort kun dersom de godtok sterilisering. Det forelå svært sjelden medisinske grunner som gjorde sterilisering nødvendig.» Kilde

Vi blar fremover til dagens Norge, over 30 år etter at man sluttet med tvangssteriliseringer. På papiret. I dag virker det på de fleste uhørt at man skal bli presset til sterilisering for å få tilgang til medisinsk behandling eller sosiale rettigheter. Vi har fått menneskerettighetene, deriblant at alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og rett til privatliv, nærmest inn med morsmelka.

Og likevel…. På Rikshospitalet foregår dette flere ganger årlig, systematisk; mennesker får valget mellom nødvendig medisinsk behandling og sosiale goder hvis de godtar sterilisering, eller nektes behandling og de sosiale godene som følger med. For de som leser denne bloggen jevnlig eller kjenner meg, kommer det neppe som noen overraskelse at denne gruppa er transfolk.

Juridisk kjønn og personnummer

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er.

Tvangssterilisering

For transpersoner er det ikke nødvendigvis samsvar mellom biologisk kjønn og de kjønnene vi identifiserer oss med og ønsker å uttrykke oss som. For å endre personnummer fra mann til kvinne eller fra kvinne til mann, kreves det i praksis et kirurgisk inngrep der man fjerner testikler eller eggstokker. Ønsket om et slikt inngrep er også et av vilkårene for å få kjønnsbekreftende behandling.

Som en konsekvens av dette presses unge mennesker til å godta at deres forplantningsevne inndras av den norske stat i bytte mot nødvendig medisinsk behandling og retten til å ha riktige identitetspapirer.  Dette er tvangssterilisering.

Tvangskjønning

Mitt problem er på sett og vis det motsatte. Siden jeg ikke ble godkjent som mann på Rikshospitalet, har jeg ingen mulighet for å få eggstokkene fjernet. Dermed får jeg heller ikke endret juridisk kjønn.

Dersom du ser ut som en mann, men har dokumenter som påstår at du er kvinne, kan du få problemer når du reiser, skal opprette bankkonto, ta ut penger, hente en pakke på posten, er i kontakt med politiet o.sv..  I tillegg øker det sjansen for at du utsettes for diskriminering og hatvold.

I følge Dagsavisen ble 400 av 500 søkere avvist i Norge i tidsrommet 2005-2009, mens Danmark i samme periode avviste fire personer og Sverige to. Dette gjelder altså ikke bare meg. Kvaliteten på de medisinske vurderingene ved Seksjon for transseksualisme ved Rikshospitalet er omstridte, og hele behandlingstilbudet for transpersoner er for tiden under utredning av Helsedirektoratet. Det står mer om dette på LLHs nettsider, inkludert korrespondanse med helsemyndighetene.