«…men blir det ikke mange som angrer?»

Dette spørsmålet har fått ny aktualitet etter regjeringens lovforslag. Det danner bakgrunnen for Aftenpostens leder som tar til orde for tvungen refleksjonsperiode. Heldigvis har til og med helseministeren forstått hvorfor det er en dårlig ide. Personlig ville jeg oppleve det som en hån å støte på krav om en refleksjonsperiode, hvis/når loven trer i kraft. Hva tror de jeg har brukt de siste 10 åra av livet mitt på? Jeg har knapt gjort annet enn å reflektere og eliminere alle mulige feilkilder. Men jeg skal prøve å se objektivt på saken.

Juss og medisin

Regjeringa foreslår å skille juss og medisin. Jeg skjønner at dette er uvant for nordmenn og det er en liten revolusjon i bedring av menneskerettighetene. Den foreslåtte loven handler altså om å endre juridisk kjønn. Alle som ønsker et annet juridisk kjønn har ikke behov for kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Det blir altså slutt på at man må bytte bort evne til reproduksjon for å få riktige identitetspapirer. Hurra!

Å endre juridisk kjønn vil bli en fullstendig reversibel prosess. Det handler om et (person-)nummer og en bokstav i passet. Jeg har gått rundt med åpenbart feil nummer og bokstav i snart 10 år. Det har vært kjipt, irriterende og slitsomt, men hvis jeg hadde kunnet fikse det så fort jeg oppdaga det, ville jeg ikke fått varige men. Det ville heller ingen rundt meg fått.

Det er imidlertid lagt inn en liten sikkerhetsventil i den foreslåtte prosedyren: Etter at man har sendt søknaden (på papir, pr. post) mottar man informasjon (pr.post) om hva det vil innebære, og en svarslipp som man skal sende inn (pr. post) for å bekrefte at man ønsker å endre juridisk kjønn. Dersom noen skulle få for seg å søke i et anfall av fyllenerver eller andre kortvarige anfall uten å ha tenkt gjennom det, vil denne ikke-digitale prosedyren gi dem tid til å tenke og mulighet til å ikke bekrefte søknaden med svarslippen.

Jeg tror at en del av redselen for konsekvensene av lovforslaget skyldes misforståelser. Mange av argumentene handler om påkjenningen det er å komme ut til omgivelsene, og at dette skal skje uten at det er nødvendig. De fleste som ønsker å endre juridisk kjønn har allerede for lengst foretatt sin sosiale overgang. De har fortalt hvem de er til foreldre og venner. Mange vil også ha begynt på hormoner og kanskje gjennomført en operasjon, men dette er altså ikke noe alle trenger. Å komme ut for så å innse at man ikke er trans likevel må være kjipt, men det er ikke noe Staten kan fikse eller forhindre (og det skulle bare mangle).

Den andre store andelen motargumenter handler om det medisinske. Som altså ikke omhandles i lovforslaget. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en person som er registrert som mann skal kunne hindres i å fjerne pupper eller eggstokker. Hvordan dette vil løses rent konkret gjenstår å se. Uansett går det mot et system basert på informert samtykke. Vil et slikt system føre til flere angrende?

Hvem angrer?

Det er ingen tvil om at det finnes dem som angrer en transisjon og behandling. Det er også liten tvil om at de utgjør en svært liten andel av en i utgangspunktet liten gruppe. Jeg innser at det gjør forskninga vanskelig, så det er forståelig at det ikke finnes mye av den. Kort fortalt kan det handle om mye forskjellig og det er vanskelig å måle:

• En del studier ser bare på om man har det bedre etter behandling enn før og en del motstandere trekker fram selvmord etter behandling som ensbetydende med anger. Her er feilkildene mange, bl.a. dårlige operasjonsresultater/komplikasjoner, eller diskriminering og utstøting fra arbeidsmarked, boligmarked, familie og venner. I tillegg kommer dårlig mental helse som resultat av kjønnsdysfori og transfobi fra omgivelsene. En del har nok også hatt for høye forventninger til behandlingsresultatene. Det er langt derfra til å oppheve sin kjønnsidentitet.
• Det finnes absolutt en del som oppgir en annen kjønnsidentitet etter behandling enn man skulle forvente, men mange av disse definerer seg hverken som kvinner eller menn, eller som begge deler. Disse angrer sjelden på behandlingen, med mindre de er blitt presset til å ta hele pakka, slik man blir i Norge.
• En del av dem som transisjonerer tilbake opplever ikke selv at de angrer, men at de selv eller forholdene har endret seg.
• En del har følt seg presset av familie eller helsepersonell og angrer hele greia.
• Folk som i utgangspunktet hadde trengt bare en liten del av behandlinga er blitt presset til å si ja til «hele pakka» og angrer det meste.
• Noen har hatt andre lidelser, som har fått dem til å tro at de trengte kjønnsbekreftende behandling. Det typiske her er psykotiske tilstander (men man kan også bli psykotisk av å oppleve sterk kjønnsdysfori).

Det er altså ingen enighet om hvem man snakker om, og derfor heller ikke om hvor mange det gjelder. Jeg mener at bare de tre siste kategoriene er egentlige angrere.

Jeg vet om to personer som kanskje ville blitt definert i kategorien angrere. Den ene har jeg aldri møtt, men såvidt jeg har forstått sluttet han å ta testosteron etter at han fikk skjegg fordi han hadde oppnådd ønsket effekt, men også opplevde at psyken hans ikke hadde godt av testosteron. Han ville ikke selv si at han angrer, og det vil heller ikke jeg.

Den andre er mye yngre og har en haug med andre problemer. Hen (tror jeg) slapp gjennom nåløyet på Rikshospitalet, men var nok litt på villspor. På Rikshospitalet skjønte hen fort at de hadde en mal man skulle presse seg inn i. Resultatet av det (og tidligere traumer) er at hen ikke aner hvem hen er og er tvangssterilisert før hen fylte 25. Hen får inpass i min snevre kategori av angrere hvis hen vil.

Jeg forbeholder altså kategorien angrere for folk som selv vil si at de angrer.

Blir det flere angrere med et system basert på informert samtykke?

Det kommer også an på hvordan du definerer det og ingen kan vite det sikkert. Det vi med stor sannsynlighet kan anta er:

• at færre vil føle seg pressa til å gjøre irreversible endringer de ikke har behov for.
• at flere vil få tilgang på livsreddende behandling.
• at færre vil få livet ødelagt av at andre skal bestemme hvem de er.
• at flere vil få mulighet til å prøve ut hvilke tiltak som reduserer deres kjønnsdysfori.
• at mange vil få oppleve en frihet de hittil bare har drømt om.
• at transfolk som gruppe får oppleve at vi blir ansett som kompetente til å ta viktige avgjørelser i egne liv og i stand til å vite hvem vi selv er.

Slik det er i dag avviser Rikshospitalet 80% av dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Jeg sier ikke at alle disse trenger det, men det er i alle fall klart at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Vi vet også at selvmordsfrekvensen er skyhøy blant transfolk som ikke får den behandlinga de trenger. Jeg er drittlei av at transfolk behandles som annenrangs mennesker av den norske stat. Vi vil ikke miste flere!

Jeg har selvsagt skrevet om dette et utall ganger før. Her er noen (mindre objektive) høydepunkt:

• En kropp som ikke lyver
• Ja, jeg tar det personlig
• Deres liv er mer verdt enn mitt og jeg hater dem*

Jeg håper inderlig at både loven om juridisk kjønn og anbefalingene om helsetilbudet innføres uten store endringer!

*Heldigvis har jeg fått det hele på litt avstand nå og hater ikke dem som angrer. Det er ikke deres feil at de brukes som stråmenn for å hindre at jeg får behandling.

Slik begynte det – i morgen kommer rapporten

I morgen lanseres rapporten fra utvalget som har gjennomgått behandlingstilbud og endring av juridisk kjønn. Det forventes at rapporten bl.a. skal få slutt på tvangskastrering av transfolk og kanskje oppheve Rikshospitalets behandlingsmonopol. La meg ta dere med tilbake til det som la grunnlaget for det som nå kommer til å skje.

I 2008 hadde LLH nettopp åpna for å inkludere transpersoner etter press fra Skeiv Ungdom. Ingen visste helt hva det skulle innebære. Jeg bodde i Tromsø og hadde meldt meg ut av det som nå er HBRS i protest mot deres feighet overfor Rikshospitalet, og mot deres omtale av transpersoner. Selv hadde jeg fått avslag fra Riksen samme år og var full av kampvilje. Skulle jeg starte en ny transorganisasjon eller «infiltrere» LLH?

Det gikk ikke mange måneder før jeg ble utålmodig. Hadde LLH tenkt å gjøre noe for transfolk? Jeg tror det var Kari Helene Skog som foreslo at jeg skulle lage en prosjektbeskrivelse. Det gjorde jeg. Mulig det ikke het prosjekt kjønnsmangfold helt i starten, men navnet kom i alle fall på plass ganske raskt.

I 2009 flytta jeg arbeidsløs til Oslo og fikk arbeidspraksis i LLH, med mitt eget prosjekt. Allerede på det aller første allmøtet, i mai 2009 (hvis jeg ikke husker feil), vedtok vi vår agenda. Vi ville ha et bedre behandlingstilbud og stopp av tvangskastrering. Lenger ned på lista kom anti-diskriminering – et arbeid som siden har resultert i trans-inkludering i den nye diskrimineringsloven. Dette møtet ble starten på transpolitisk utvalg og transnettverket.

Personlig har jeg for lengst mista alt jeg hadde av tålmodighet og har falt av lasset. Da er det utrolig flott at noen (Luca Dalen Espseth m.fl.) har mer utholdenhet og fortsatte der jeg slapp! Tusen takk!

Uten alle ildsjelene i LLH som mener vi fortjener bedre enn å feies under teppet som psykiatriens misfostre ville morgendagens rapport aldri blitt til. Ingen helseminister ville kommet på å nedsette et utvalg eller love å få slutt på tvangskastreringa. I tillegg må den politisk engasjerte delen av FTP takkes, samt flere leger som har stått på vår side.

Morgendagens rapport er neppe fullstendig banebrytende, og det er langt igjen før Norge kan nå opp på nivå med Malta eller Argentina. Men det er et viktig steg på veien. Jeg er mer spent på de praktiske resultatene og tempoet i forandringene enn på hva rapporten inneholder. Derfor vil jeg fortsette å la skjegget gro. Likevel markerer lanseringa av rapporten et stort steg nærmere oppfyllelsen av det vi satte oss fore i 2009. Hurra!

«Onanerer du?»

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

De samme skjemaene benyttes i Danmark og finnes i dansk versjon på Sundhedsforstyrrelsen.qrt.dk

Transseksuell og transperson

For noen dager sia tikka det inn en kommentar på innlegget Helsedirektoratet oppfordrer til pasientmishandling fra en som kalte seg Kråkefar. Og selv om jeg hadde mest lyst til å avvise kommentaren fordi den inneholder feilinformasjon og propaganda fra HBRS, har jeg nå samla energi til å påpeke nettopp det og avklare et par ting som jeg vet mange lurer på. Å publisere kommentaren uten å påpeke dette ville være å videreformidle fordommer og feilinformasjon. Vanligvis sensurerer jeg slikt, men gjør denne gangen et unntak.

Kråkefar skriver:

Transseksuelle (F64.0) og transpersoner (alt mulig annet) er to helt forskjellige diagnoser. Jeg syns du skal slutte å blande disse diagnosene!

Dette kunne vært sant dersom alle transseksuelle (slike som meg, som har en annen kjønnsidentitet enn kroppen skulle tilsi og trenger hormonbehandling og kirurgi for å rette på det) fikk behandling i Norge. Det gjør vi ikke.

Riktignok bruker jeg sjeldnere ordet transseksuell om meg selv, men det betyr ikke at jeg ikke har diagnosen F64.0 (fra «alle» andre steder enn Rikshospitalet) eller mener at jeg ikke er transseksuell. Det er heller et uttrykk for at jeg ikke gidder å krangle med hele HBRS hver eneste dag om å få lov til å være meg selv. Og at merkelappen transseksuell setter meg i bås med fordomsfulle idioter som mener at ingen andre enn dem bør få behandling.

Transperson er ingen diagnose. Transperson er en betegnelse som brukes om alle som uttrykker eller identifiserer seg med et annet kjønn enn det kroppen deres hadde ved fødselen, og som ikke er fordomsfulle/»rettroende» nok til å tilhøre HBRS’ harde kjerne. Jeg kjenner en god del transpersoner som også er transseksuelle, mange av dem har til og med diagnosen F64.0 fra Rikshospitalet. Transpersoner kan være transseksuelle, transseksuelle kan være transpersoner, men alle skal ha rett til å definere sin egen kjønnsidentitet!

For meg er merkelappen først og fremst en politisk identitet og et opprør mot HBRS. Jeg er ikke egoistisk nok til å mene at bare folk som oppfatter seg som menn eller kvinner skal få den behandlinga de trenger.

I følge World Professional Association for Transgender health (WPATH)s Standards of Care finnes det ikke noe slikt klart skille mellom transpersoner (transgender) og transseksuelle (transsexual). Man anser at også dem som får andre transdiagnoser enn F64.0 kan ha behov for behandling og i såfall har like mye rett til å få det. Hvorfor dette skulle være annerledes i Norge har jeg aldri skjønt.

Helsedirektoratet oppfordrer til pasientmishandling

Siden 2009 har vi venta på en rapport fra Helsedirektoratet om helsetilbudet til transpersoner og transseksuelle. Nå foreligger den – ikke som offentlig publikasjon, men som brev til Helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg til å ta lang tid, har saksgangen vært et mareritt. I fjor (2011) forelå det en foreløpig rapport som tok tak i det meste som er galt ved dagens uhelsetilbud. Her skrev jeg mine reaksjoner på den. Den ble aldri publisert fordi Rikshospitalet og HBRS stakk kjepper i hjulene og gikk til personangrep på Helsedirektoratets ansatte.

Skuffelsen over den endelige rapporten er enorm. Den ramser opp kritikkverdige forhold (de fleste, men ikke alle), bare for å si at sånn bør det fortsatt være. Jeg trodde faktisk ikke at dette var mulig; at ansatte i Helsedirektoratet kan presses av et sykehus til å godta (og oppfordre til fortsatt) feilbehandling, tvangssterilisering (-kastrering), behandlingsnekt, psykisk terror og generell pasientskadelig opptreden.

Noen reaksoner:

Det er helt tydelig at man med disse anbefalingene ikke ønsker å ta innover seg signaler fra Europarådet. Jeg hadde store forventninger til at man nå, når man hadde muligheten til å anbefale skikkelige endringer gjorde det. Det er en skam hvordan vårt helsevesen behandler, eller snarere tvert i mot ikke behandler, en gruppe mennesker som helt åpenbart trenger helsehjelp for å kunne leve fullverdige liv. Jeg er svært skuffet.

Bård Nylund – Leder, LLH

The Norwegian Health Directorate just published an opinion about trans healthcare. Basically they are saying it’s not a big deal that roughly half of trans patients are being sent away from the national hospital, which has a monopoly on treating trans patients in the country. Also they don’t find any flaw with sterilization requirements for a legal gender change. Bloody hell.

Justus Eisfeld – GATE – Global Action for Trans* Equality

Her kan du lese rapporten

Legg gjerne inn dine reaksjoner under!

Svar fra Skattedirektoratet

Nylig kom altså svaret på dette brevet jeg sendte til Skattedirektoratet. Det hjalp altså ikke å skrive brev i stedet for epost…

Kjønnsstatus

Vi viser til brev av 30. mars i år og tidligere korrespondanse i saken.

Det fremgår ikke av vårt brev at vedtak ikke fattes på bakgrunn av e-post, vi opplyser hvordan saksgangen er i slike saker og at det kun er en kontorforretníng -ikke en vedtakssak – å tildele nytt fødselsnummer når bekreftelse fra Rikshospitalet foreligger.

Til orientering sender vi kopi av brev av 20. april i âr fra Finansdepartementet til Harry Benjamin Ressurssenter.

seniorrådgivèr Rettsavdelingen

Svaret fra Finansdepartementet til HBRS:

Henvendelse vedrørende endring av fødselsnummer i folkeregisteret

Vi viser til e-post 23. Ifebruar 2012 med spørsmål om kriteriene for å forandre kjønnsstanis í folkeregisteret, etter kjønnskorrigerende behandling på Rikshospitalet. E-posten er videresendt fra Justisdepartementet til Finansdepartementet Vi viser også til brev 29. februar 2012 fra Harry Benjamin ressurssenter til Justisdepartementet om kjønnsskíftepasienter og nytt fødselsnummer. Justisdepartementet sendte brevet til Barne-, likestillíngs- og inkluderingsdepartementet, som 17. april 2012 har videresendt det til Finansdepartementet.

Finansdepartementet har ansvaret for folkeregisterloven. Personer som er bosatt i Norge er registrert i folkeregisteret med et fødselsnummer, og fødselsnummeret er forskjellig bygget opp for kvinner og for menn. Personer som endrer kjønn, får derfor også endret sitt fødselsnummer.

Reglene om endring av fødselsnummer fremgår av folkeregísterforskriften 2-2. Det fremgår av bestemmelsen at fødselsnummer kan endres når fødselsdato eller kjønnsstatus endres.

Hvilket kjønn man registreres med i folkeregisteret bygger på den medisinske, biologiske definisjonen av kjønn. Dersom det í folkeregisteret skal gjøres endringeri status for kjønn, må det dokumenteres at det er foretatt en kjønnstransforrnasjon (operasjon mm). I henhold til langvarig forvaltníngspraksís endrer folkeregísterrnyndighetene kun kjønn i folkeregisteret når det foreligger bekreftelse fra kompetent helsemyndighet (Rikshospitalet) på at det er foretatt en kjønnstransformasjon.

Det ligger utenfor Finansdepartementets ansvarsområde å vurdere hvorvidt andre kriterier burde ligge til grunn for skifte av kjønn. Ønskes det nærmere informasjon om medisinsk bytte av kjønnsstatus, antar vi det ev. kan rettes en forespørsel til Helse- og omsorgsdepartementet. For ordens skyld nevnes at Skattedirektoratet tidligere har henvendt seg til Helsedirektoratet og etterlyst retningslinjer for endring av den personidentifiserbare delen av fødselsnummeret etter en kjønnsskifteoperasjon. Helsedirektoratet opplyste i den forbindelse at de har fått i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomgå behandlingstilbudet til transseksuelle og transpersoner i Norge.

Med hilsen

Kopi:
Justisdepartementet (ref 201201722 EP ICKF/bj)
Barne-, likestillíngs- og inkluderingsdepartementet (ref 12-3618)
Helse- og omsorgsdepartementet
Skattedirektoratet

Jeg har ikke sett brevet fra HBRS. Jeg skal høre hva LLH kan gjøre med saken.

Det politiske er personlig

Samme dag som et av Sveriges mest reaksjonære parti gjør helomvending og vil avskaffe tvangssterilisering for transkjønna, får jeg svar fra Skattedirektoratet. De skriver:

Vi viser til e-mail av 1.februar der du opplyser at du i 2008 fikk avslag fra Rikshospitalet om behandling vedr endring av kjønnsstatus.

Forvaltningspraksis er at Skattedirektoratet tildeler nytt fødselsnummer når vi får bekreftelse fra Rikshospitalet på at de har foretatt kjønnskonverterende operasjon, eller bekreftelse på at Rikshospitalet har godkjent slik operasjon foretatt i utlandet. Det er da kun en kontorforretning for Skattedirektoratet å tildele vedkommende nytt fødselsnummer.

Med hilsen
Kristin Os
seniorrådgiver
Rettsavdelingen

Dette er ikke det avslaget på søknad om endret kjønnsstatus som jeg ba om.

Men, det ser ut til å åpne visse muligheter for positiv(?) redefinering. De kvier seg åpenbart for å si rett ut at de tvangssteriliserer folk. Rikshospitalet definerer bryst som kjønnsorganer (noe som resulterer i at amming blir pedofili), og å fjerne dem betraktes som en kjønnskonverterende operasjon. Det er derfor det ikke er lov til å fjerne bryster uten kreft i Norge, selv på privatklinikker, ettersom Rikshospitalet har monopol. Det burde være verdt et forsøk å troppe opp på Riksen i bar overkropp (må muligens vente til sommeren) og kreve at de skriver en bekreftelse på at en kjønnskonverterende operasjon er foretatt.

Hva synes folket om ideen?

Kreft

Movember går mot slutten. Det er nå nøyaktig 28 minutter igjen av denne måneden der man setter fokus på menns helse. Jeg har utsatt dette innlegget i en måned. Nå må det skrives.

Etter at jeg ga ut min første diktsamling, Framandkar, fikk jeg en mail fra ei dame som hadde hatt brystkreft. Det ene brystet ble operert bort, og hun fikk tilbud om å få konstruert et nytt. «Men kvinneligheten min sitter ikke i puppene,» mente hun. Hun trengte ikke noe nytt bryst. Derimot så hun poenget med symmetri, og ville gjerne ha bort det hun hadde igjen. Det fikk hun ikke lov til. Det ville jo være en «kjønnsoperasjon»! Ja, huttetu!

I begynnelsen av november leste jeg et hjertesukk fra en facebookvenn. Han bor i USA, er ufør, og skulle nå endelig få den operasjonen han trenger. Hjertesukket dreide seg om at vennene hans ikke forstod at han gleda seg, at han var letta over endelig å få fjerna brystene. Hvorfor? Jo, han hadde fått påvist unormale celleforandringer, sannsynligvis kreft, i det ene brystet. Endelig, etter utallige mammografier i håp om at de skulle finne noe. Sykeforsikringa hans dekka ikke en «kjønnsoperasjon», men den dekka kreftbehandling.

Ei dame jeg vet om her i Norge, som i likhet med meg ikke fikk behandling på Rikshospitalet, fikk til slutt fjerna testiklene. Fordi hun fikk testikkelkreft. Hvis hun hadde fått fjerna dem på Rikshospitalet da hun ba om det, ville hun sluppet å få kreft.

Det er vondt at det skal være sånn at vi transfolk skal glede oss over å få kreft. Ubehandla transseksualisme fører i mange tilfeller til selvmord, og de aller fleste av oss har tenkt tanken mer enn en gang, eller til og med forsøkt å ta livet av oss. Likevel må vi få kreft før vi blir tatt på alvor. Det er forjævlig!

Selv veksler jeg mellom å være redd for å få kreft i eggstokkene eller livmora, og å innerst inne håpe på det. Ting tyder på at testosteron kan øke kreftfaren i kvinnelige organer. Fortsatt håper jeg inderlig at jeg slipper, at jeg får ut disse organene uten å måtte få kreft først. Så i motsetning til andre movember-menn, skal jeg heller ikke barbere meg i morra.

Hva koster operasjonen?

Hovedproblemet er ikke at operasjonen er komplisert. Jevnlig fjernes både eggstokker og livmor på norske sykehus. De fleste som får fjernet eggstokkene er kvinner med kreft eller etter overgangsalder. Å fjerne livmoren er enda vanligere, også blant yngre kvinner.

Hovedproblemet er at jeg er transkjønna nok til at norske sykehus mener at Rikshospitalet har ansvar for å behandle meg, mens Rikshospitalet mener at jeg ikke er transkjønna nok til å få behandling. Dermed har jeg ingen mulighet til å få fjernet livmor og eggstokker i Norge.

Thailand har gode sykehus med flinke kirurger og en kultur som oppfatter transfolk som mennesker. Selve operasjonen og sykehusoppholdet vil koste ca. 13.000 kr. I tillegg kommer reise og opphold noen uker etter operasjon (i tilfelle komplikasjoner). Dette vil koste mer enn selve operasjonen, litt avhengig av hvor lang tid i forveien jeg har mulighet for å bestille. Totalt bør jeg ha et budsjett på 30 000 kr + penger til mat o.l.

Det virker unødvendig å dra så langt at kostnadene til reise og opphold overstiger operasjonskostnadene, men jeg har ikke klart å finne noe godt alternativ nærmere. I Europa er kostnadene for operasjonen mye høyere, og/eller kvaliteten dårligere.

Så kan jeg jo bare drømme om en operasjon som vil gi meg en penis, til den nette sum av 70 000kr.

Juridisk kjønn og personnummer

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er.

Tvangssterilisering

For transpersoner er det ikke nødvendigvis samsvar mellom biologisk kjønn og de kjønnene vi identifiserer oss med og ønsker å uttrykke oss som. For å endre personnummer fra mann til kvinne eller fra kvinne til mann, kreves det i praksis et kirurgisk inngrep der man fjerner testikler eller eggstokker. Ønsket om et slikt inngrep er også et av vilkårene for å få kjønnsbekreftende behandling.

Som en konsekvens av dette presses unge mennesker til å godta at deres forplantningsevne inndras av den norske stat i bytte mot nødvendig medisinsk behandling og retten til å ha riktige identitetspapirer.  Dette er tvangssterilisering.

Tvangskjønning

Mitt problem er på sett og vis det motsatte. Siden jeg ikke ble godkjent som mann på Rikshospitalet, har jeg ingen mulighet for å få eggstokkene fjernet. Dermed får jeg heller ikke endret juridisk kjønn.

Dersom du ser ut som en mann, men har dokumenter som påstår at du er kvinne, kan du få problemer når du reiser, skal opprette bankkonto, ta ut penger, hente en pakke på posten, er i kontakt med politiet o.sv..  I tillegg øker det sjansen for at du utsettes for diskriminering og hatvold.

I følge Dagsavisen ble 400 av 500 søkere avvist i Norge i tidsrommet 2005-2009, mens Danmark i samme periode avviste fire personer og Sverige to. Dette gjelder altså ikke bare meg. Kvaliteten på de medisinske vurderingene ved Seksjon for transseksualisme ved Rikshospitalet er omstridte, og hele behandlingstilbudet for transpersoner er for tiden under utredning av Helsedirektoratet. Det står mer om dette på LLHs nettsider, inkludert korrespondanse med helsemyndighetene.