Stikkord: Standards of care

Høringsuttalelse om helsetilbudet

Jeg støtter ekspertgruppens flertall på alle punkter.

Jeg er en transmann på snart 40år. Jeg gikk til utredning ved NBTS* i to år. Den mangelen på empati og profesjonalitet jeg opplevde der har gitt meg store problemer. Dette har også konsekvenser for familiesituasjonen min.

I tillegg har jeg brukt penger fra en liten arv på fjerne brystene. Hvert år bruker jeg 4000kr av min minstepensjon på testosteron, noe som forhindrer ytterligere forverring av den psykiske helsen, men forverrer en allerede vanskelig økonomisk situasjon. Det å få testosteron fra en lege utenfor NBTS like etter avslaget reddet sannsynligvis livet mitt.

NBTS drives etter foreldede prinsipper. Under utredningen ble jeg blant annet oppfordret til å ha sex med personer jeg ikke tiltrekkes av (kvinner). Jeg fikk også ledende spørsmål om jeg ikke opplevde fødselen som en «voldtekt av [min] egen kropp». Psykiateren kom til timen uten å ha lest journalen og ble åpenbart sjokkert da jeg både er homofil mann og har barn (begge deler stod tydelig i bl.a. henvisning). NBTS oppfylte såvidt jeg kunne se ikke WPATHs Standards of Care, verken den da gjeldende versjon 6 eller den enda bedre versjon 7 som kom senere. Spesielt gjaldt dette respekt for pasienten, utredningstid og krav til diagnose og behandling. Enkelte ting har bedret seg siden 2008, men jevnt over ser jeg liten vilje til forbedring hos NBTS’ ledelse. Nasjonale retningslinjer etter mønster fra SOC er derfor helt nødvendig.

Etter avslaget fra NBTS kunne jeg søkt ny henvisning etter 5-10 år, men har unnlatt å gjøre det fordi jeg ikke har noe håp om et annet utfall av utredning så lenge ledelsen er den samme og operer etter de samme gamle ideene om hva kjønn og transkjønn er. Hovedårsaken til avslaget var at jeg ble kategorisert som «late onset». Alder, både ved utredning og ved opplevelse av kjønnsinkongruens, brukes altså for å hindre at folk får den hjelpen vi trenger. Det burde ikke være slik. Mitt håp er at ingen i fremtiden skal få beskjed at de som 30-åring er for gammel til å få nødvendig helsehjelp. Selv etter mange år kan jeg verken forvente å bli yngre, mindre homofil, barnløs eller få en annen barndom (og jeg oppfatter ikke noe av dette som ønskelig), så en ny henvisning og utredning virker fullstendig poengløs.

I mine møter med kommunehelsetjenesten, deriblant fastleger og DPS, har jeg møtt mer forståelse og profesjonalitet enn jeg gjorde under utredning ved nasjonal behandlingstjeneste på Rikshospitalet. Dette handler stort sett om personer som aldri har hatt en trans-pasient tidligere. Etter mitt syn er det derfor tilstrekkelig med sunt vett og empati for å være bedre kvalifisert til å behandle personer med kjønnsdysfori enn de ansatte på NBTS er. Det skader likevel ikke med økt spesialisering i regionene, så lenge vettet og empatien beholdes.

En regionalisert modell kan legge grunnlaget for at pasienten selv får delta i avgjørelsen om egen fremtid. Det vil bli mulig å ansette behandlere som har empati og respekt for pasientene. Videre vil det gi muligheter for å få en «second-opinion». Sekundært vil det også innebære miljøbesparelser (færre lange reiser til utredning/behandling), bedre ivaretakelse av pasientens arbeidsliv eller skolegang (siden man ikke må ta seg fri i opptil to dager) og besparelser på pasientreisebudsjettet.

Jeg ser frem til den dagen jeg omsider anses i stand til å ta informerte avgjørelser vedrørende egen helse og kjønn. Jeg unner ingen andre min skjebne. Den gangen ble jeg oppfattet som ressurssterk. Når utredningen og avslaget har fått så store konsekvenser for min funksjonsevne, tør jeg ikke tenke på hvordan det er for mindre ressurssterke pasienter.

*NBTS – Nasjonal Behandlingstjeneste for TransSeksualisme er det gjeldende navnet på det som var GID-klinikken da jeg begynte utredning, og som siden har hatt flere navn. Same shit, new(?) wrapping.

Regjeringens utlysning

Trans – bare for eksperter og spesielt interesserte?

Jeg får høre ganske ofte at dette med trans er så vanskelig og komplisert. Folk som ikke er trans* sier det, politikerne sier det, legene sier det… Men er det så komplisert som de skal ha det til?

Ikke-trans

Når vanlige folk som selv ikke er trans sier det, handler det som oftest om vaner – og i ytterste konsekvens verdensbilde. Vi er vant til dele mennesker inn i to kategorier (kvinner og menn). Disse kategoriene oppfattes som uforandelige helt til man møter en transperson.

Vi er vant til å bruke kjønna pronomen (han og hun) uten å tenke særlig over det. Når man tvinges til å tenke seg om, oppleves det sikkert litt kronglete i begynnelsen. Det tror jeg de fleste transfolk også har forståelse for. De fleste ikke-transfolk venner seg overraskende fort til nye pronomen (unntakene er ofte foreldre som tenker på deg som sin lille jente/gutt selv om du er blitt voksen mann/kvinne/annet). Hvis de prøver.

Dette med at alt som har med trans å gjøre er så vanskelig, brukes av og til som et argument mot å forsøke, noe som bare er feigt og vitner om manglende respekt. Transpersoner er mennesker og skal møtes som mennesker. Så enkelt er det faktisk.

Leger og eksperter

Blant leger og psykologer brukes frasen om at dette med trans er så vanskelig for å nekte transfolk helsehjelp. Det har jeg ingen forståelse for. Transfolk er mennesker og har rett på nødvendig helsehjelp. Selv har jeg vært heldig med mine fastleger (og de fleste andre leger jeg har kommet i kontakt med). De har innrømmet at de vet lite om det, og bedt om hjelp og tid til å finne informasjon. Det er en ærlig og fin ting.

Frasen brukes også av «ekspertene» på Rikshospitalet for å beholde behandlingsmonopolet, forsvare sine uetiske handlinger og hindre innblanding fra politikere og jurister. Og fordi frasen om at trans er så vanskelig er så vanlig og allment akseptert, vinner de fram (slik vi så denne uka med Helsedirektoratet).

Det er ikke fryktelig vanskelig å stille en trans-diagnose hvis man følger WPATHs Standards of care. Faktisk holder det lenge med opplyst folkevett. Transfolk er mennesker. De har rett til helsehjelp og å bestemme over egen kropp. Ganske enkelt altså.

For sikkerhetsskyld bør man utelukke at de er psykotiske eller har andre (forbigående) grunner til å ønske seg et annet kjønn, men det er stort sett fort gjort. Ingen vanlig psykiater bruker 2 år på å vurdere dette, slik de gjør på Rikshospitalet.

Jeg har møtt både fastleger, psykologer og psykiatere som har vært i stand til å stille en transdiagnose uten spesialistutdanning, selv om de fleste ikke har turt p.g.a. Rikshospitalets monopol. Det kan uansett være lurt å ta en ting av gangen og begynne forsiktig med behandling. Min erfaring er at hormoner (i til dels små doser, i alle fall for transmenn) løser de mest akutte problemene, slik at man kan ta stilling til videre behandling uten voldsomt ytre og indre press. Bare det at noen lytter, godtar og ønsker å hjelpe føles fantastisk godt. Å bli trodd og tiltrodd evnen til å ta egne valg, burde være en selvfølge. Dessverre er det sjelden at transfolk opplever det. Jeg har vært heldig (med unntak av Rikshospitalet).

Politikere og jurister

Når politikere og jurister sier at dette med trans er så vanskelig, er det ansvarsfraskrivelse på det mest uetiske. Ofte følges utsagnet av en henvisning til at det er medisinske spørsmål, noe som slett ikke gjør meg mer vennlig stemt. Når ble det politisk og juridisk legitimt å nekte en gruppe menneskelige rettigheter fordi de har behov for medisinsk behandling?

Juridiske rettigheter som å tillates å bestemme over egen kropp, beskyttelse mot overgrep som tvangssterilisering og å ha identitetspapirer som faktisk kan identifisere deg – dette er ikke vanskelige medisinske avgjørelser som man må ha medisinsk utdanning og spesialistkompetanse for å skjønne seg på.

Politikerne lar seg manipulere av Rikshospitalet og nekter å tenke selv. Det har jeg ingen som helst forståelse for, bare forakt.