«…men blir det ikke mange som angrer?»

Dette spørsmålet har fått ny aktualitet etter regjeringens lovforslag. Det danner bakgrunnen for Aftenpostens leder som tar til orde for tvungen refleksjonsperiode. Heldigvis har til og med helseministeren forstått hvorfor det er en dårlig ide. Personlig ville jeg oppleve det som en hån å støte på krav om en refleksjonsperiode, hvis/når loven trer i kraft. Hva tror de jeg har brukt de siste 10 åra av livet mitt på? Jeg har knapt gjort annet enn å reflektere og eliminere alle mulige feilkilder. Men jeg skal prøve å se objektivt på saken.

Juss og medisin

Regjeringa foreslår å skille juss og medisin. Jeg skjønner at dette er uvant for nordmenn og det er en liten revolusjon i bedring av menneskerettighetene. Den foreslåtte loven handler altså om å endre juridisk kjønn. Alle som ønsker et annet juridisk kjønn har ikke behov for kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Det blir altså slutt på at man må bytte bort evne til reproduksjon for å få riktige identitetspapirer. Hurra!

Å endre juridisk kjønn vil bli en fullstendig reversibel prosess. Det handler om et (person-)nummer og en bokstav i passet. Jeg har gått rundt med åpenbart feil nummer og bokstav i snart 10 år. Det har vært kjipt, irriterende og slitsomt, men hvis jeg hadde kunnet fikse det så fort jeg oppdaga det, ville jeg ikke fått varige men. Det ville heller ingen rundt meg fått.

Det er imidlertid lagt inn en liten sikkerhetsventil i den foreslåtte prosedyren: Etter at man har sendt søknaden (på papir, pr. post) mottar man informasjon (pr.post) om hva det vil innebære, og en svarslipp som man skal sende inn (pr. post) for å bekrefte at man ønsker å endre juridisk kjønn. Dersom noen skulle få for seg å søke i et anfall av fyllenerver eller andre kortvarige anfall uten å ha tenkt gjennom det, vil denne ikke-digitale prosedyren gi dem tid til å tenke og mulighet til å ikke bekrefte søknaden med svarslippen.

Jeg tror at en del av redselen for konsekvensene av lovforslaget skyldes misforståelser. Mange av argumentene handler om påkjenningen det er å komme ut til omgivelsene, og at dette skal skje uten at det er nødvendig. De fleste som ønsker å endre juridisk kjønn har allerede for lengst foretatt sin sosiale overgang. De har fortalt hvem de er til foreldre og venner. Mange vil også ha begynt på hormoner og kanskje gjennomført en operasjon, men dette er altså ikke noe alle trenger. Å komme ut for så å innse at man ikke er trans likevel må være kjipt, men det er ikke noe Staten kan fikse eller forhindre (og det skulle bare mangle).

Den andre store andelen motargumenter handler om det medisinske. Som altså ikke omhandles i lovforslaget. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en person som er registrert som mann skal kunne hindres i å fjerne pupper eller eggstokker. Hvordan dette vil løses rent konkret gjenstår å se. Uansett går det mot et system basert på informert samtykke. Vil et slikt system føre til flere angrende?

Hvem angrer?

Det er ingen tvil om at det finnes dem som angrer en transisjon og behandling. Det er også liten tvil om at de utgjør en svært liten andel av en i utgangspunktet liten gruppe. Jeg innser at det gjør forskninga vanskelig, så det er forståelig at det ikke finnes mye av den. Kort fortalt kan det handle om mye forskjellig og det er vanskelig å måle:

• En del studier ser bare på om man har det bedre etter behandling enn før og en del motstandere trekker fram selvmord etter behandling som ensbetydende med anger. Her er feilkildene mange, bl.a. dårlige operasjonsresultater/komplikasjoner, eller diskriminering og utstøting fra arbeidsmarked, boligmarked, familie og venner. I tillegg kommer dårlig mental helse som resultat av kjønnsdysfori og transfobi fra omgivelsene. En del har nok også hatt for høye forventninger til behandlingsresultatene. Det er langt derfra til å oppheve sin kjønnsidentitet.
• Det finnes absolutt en del som oppgir en annen kjønnsidentitet etter behandling enn man skulle forvente, men mange av disse definerer seg hverken som kvinner eller menn, eller som begge deler. Disse angrer sjelden på behandlingen, med mindre de er blitt presset til å ta hele pakka, slik man blir i Norge.
• En del av dem som transisjonerer tilbake opplever ikke selv at de angrer, men at de selv eller forholdene har endret seg.
• En del har følt seg presset av familie eller helsepersonell og angrer hele greia.
• Folk som i utgangspunktet hadde trengt bare en liten del av behandlinga er blitt presset til å si ja til «hele pakka» og angrer det meste.
• Noen har hatt andre lidelser, som har fått dem til å tro at de trengte kjønnsbekreftende behandling. Det typiske her er psykotiske tilstander (men man kan også bli psykotisk av å oppleve sterk kjønnsdysfori).

Det er altså ingen enighet om hvem man snakker om, og derfor heller ikke om hvor mange det gjelder. Jeg mener at bare de tre siste kategoriene er egentlige angrere.

Jeg vet om to personer som kanskje ville blitt definert i kategorien angrere. Den ene har jeg aldri møtt, men såvidt jeg har forstått sluttet han å ta testosteron etter at han fikk skjegg fordi han hadde oppnådd ønsket effekt, men også opplevde at psyken hans ikke hadde godt av testosteron. Han ville ikke selv si at han angrer, og det vil heller ikke jeg.

Den andre er mye yngre og har en haug med andre problemer. Hen (tror jeg) slapp gjennom nåløyet på Rikshospitalet, men var nok litt på villspor. På Rikshospitalet skjønte hen fort at de hadde en mal man skulle presse seg inn i. Resultatet av det (og tidligere traumer) er at hen ikke aner hvem hen er og er tvangssterilisert før hen fylte 25. Hen får inpass i min snevre kategori av angrere hvis hen vil.

Jeg forbeholder altså kategorien angrere for folk som selv vil si at de angrer.

Blir det flere angrere med et system basert på informert samtykke?

Det kommer også an på hvordan du definerer det og ingen kan vite det sikkert. Det vi med stor sannsynlighet kan anta er:

• at færre vil føle seg pressa til å gjøre irreversible endringer de ikke har behov for.
• at flere vil få tilgang på livsreddende behandling.
• at færre vil få livet ødelagt av at andre skal bestemme hvem de er.
• at flere vil få mulighet til å prøve ut hvilke tiltak som reduserer deres kjønnsdysfori.
• at mange vil få oppleve en frihet de hittil bare har drømt om.
• at transfolk som gruppe får oppleve at vi blir ansett som kompetente til å ta viktige avgjørelser i egne liv og i stand til å vite hvem vi selv er.

Slik det er i dag avviser Rikshospitalet 80% av dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Jeg sier ikke at alle disse trenger det, men det er i alle fall klart at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Vi vet også at selvmordsfrekvensen er skyhøy blant transfolk som ikke får den behandlinga de trenger. Jeg er drittlei av at transfolk behandles som annenrangs mennesker av den norske stat. Vi vil ikke miste flere!

Jeg har selvsagt skrevet om dette et utall ganger før. Her er noen (mindre objektive) høydepunkt:

• En kropp som ikke lyver
• Ja, jeg tar det personlig
• Deres liv er mer verdt enn mitt og jeg hater dem*

Jeg håper inderlig at både loven om juridisk kjønn og anbefalingene om helsetilbudet innføres uten store endringer!

*Heldigvis har jeg fått det hele på litt avstand nå og hater ikke dem som angrer. Det er ikke deres feil at de brukes som stråmenn for å hindre at jeg får behandling.

Stillstand og overlevelse

Denne bloggen skulle være fandenivoldsk, saklig og litt morsom.

Jaha. Aktiviteten ble deretter. Livet mitt er en smule fandenivoldsk, men veldig lite saklig og ekstremt lite morsomt. Skjeggveksten ser ut til å ha stoppa opp, men jeg har ikke rørt skjegget. Jeg var redd for at det måtte ofres for helsa da det ble klart at jeg måtte operere bort skjoldbruskkjertelen, men kjertelen er nå borte og skjegget overlevde.

Generelt har det siste året (eller åra, eller livet mitt totalt) bestått av å overleve. Jeg skulle gjerne hatt overskudd til fandenivoldskhet, og det har glimta til innimellom, men generelt er jeg for sliten til slik luksus.  Stikkord: NAV, stoffskifte, depresjon, angst, NAV, fattigdom.

Bloggen har også lidd under at jeg ikke ser noen vei framover, og at jeg føler at jeg har kjempa lenge nå. De åtte åra som har gått siden jeg innså min transkjønnethet og at den krevde (be)handling, virker som et langt liv.

Trans – bare for eksperter og spesielt interesserte?

Jeg får høre ganske ofte at dette med trans er så vanskelig og komplisert. Folk som ikke er trans* sier det, politikerne sier det, legene sier det… Men er det så komplisert som de skal ha det til?

Ikke-trans

Når vanlige folk som selv ikke er trans sier det, handler det som oftest om vaner – og i ytterste konsekvens verdensbilde. Vi er vant til dele mennesker inn i to kategorier (kvinner og menn). Disse kategoriene oppfattes som uforandelige helt til man møter en transperson.

Vi er vant til å bruke kjønna pronomen (han og hun) uten å tenke særlig over det. Når man tvinges til å tenke seg om, oppleves det sikkert litt kronglete i begynnelsen. Det tror jeg de fleste transfolk også har forståelse for. De fleste ikke-transfolk venner seg overraskende fort til nye pronomen (unntakene er ofte foreldre som tenker på deg som sin lille jente/gutt selv om du er blitt voksen mann/kvinne/annet). Hvis de prøver.

Dette med at alt som har med trans å gjøre er så vanskelig, brukes av og til som et argument mot å forsøke, noe som bare er feigt og vitner om manglende respekt. Transpersoner er mennesker og skal møtes som mennesker. Så enkelt er det faktisk.

Leger og eksperter

Blant leger og psykologer brukes frasen om at dette med trans er så vanskelig for å nekte transfolk helsehjelp. Det har jeg ingen forståelse for. Transfolk er mennesker og har rett på nødvendig helsehjelp. Selv har jeg vært heldig med mine fastleger (og de fleste andre leger jeg har kommet i kontakt med). De har innrømmet at de vet lite om det, og bedt om hjelp og tid til å finne informasjon. Det er en ærlig og fin ting.

Frasen brukes også av «ekspertene» på Rikshospitalet for å beholde behandlingsmonopolet, forsvare sine uetiske handlinger og hindre innblanding fra politikere og jurister. Og fordi frasen om at trans er så vanskelig er så vanlig og allment akseptert, vinner de fram (slik vi så denne uka med Helsedirektoratet).

Det er ikke fryktelig vanskelig å stille en trans-diagnose hvis man følger WPATHs Standards of care. Faktisk holder det lenge med opplyst folkevett. Transfolk er mennesker. De har rett til helsehjelp og å bestemme over egen kropp. Ganske enkelt altså.

For sikkerhetsskyld bør man utelukke at de er psykotiske eller har andre (forbigående) grunner til å ønske seg et annet kjønn, men det er stort sett fort gjort. Ingen vanlig psykiater bruker 2 år på å vurdere dette, slik de gjør på Rikshospitalet.

Jeg har møtt både fastleger, psykologer og psykiatere som har vært i stand til å stille en transdiagnose uten spesialistutdanning, selv om de fleste ikke har turt p.g.a. Rikshospitalets monopol. Det kan uansett være lurt å ta en ting av gangen og begynne forsiktig med behandling. Min erfaring er at hormoner (i til dels små doser, i alle fall for transmenn) løser de mest akutte problemene, slik at man kan ta stilling til videre behandling uten voldsomt ytre og indre press. Bare det at noen lytter, godtar og ønsker å hjelpe føles fantastisk godt. Å bli trodd og tiltrodd evnen til å ta egne valg, burde være en selvfølge. Dessverre er det sjelden at transfolk opplever det. Jeg har vært heldig (med unntak av Rikshospitalet).

Politikere og jurister

Når politikere og jurister sier at dette med trans er så vanskelig, er det ansvarsfraskrivelse på det mest uetiske. Ofte følges utsagnet av en henvisning til at det er medisinske spørsmål, noe som slett ikke gjør meg mer vennlig stemt. Når ble det politisk og juridisk legitimt å nekte en gruppe menneskelige rettigheter fordi de har behov for medisinsk behandling?

Juridiske rettigheter som å tillates å bestemme over egen kropp, beskyttelse mot overgrep som tvangssterilisering og å ha identitetspapirer som faktisk kan identifisere deg – dette er ikke vanskelige medisinske avgjørelser som man må ha medisinsk utdanning og spesialistkompetanse for å skjønne seg på.

Politikerne lar seg manipulere av Rikshospitalet og nekter å tenke selv. Det har jeg ingen som helst forståelse for, bare forakt.

Svar fra Skattedirektoratet

Nylig kom altså svaret på dette brevet jeg sendte til Skattedirektoratet. Det hjalp altså ikke å skrive brev i stedet for epost…

Kjønnsstatus

Vi viser til brev av 30. mars i år og tidligere korrespondanse i saken.

Det fremgår ikke av vårt brev at vedtak ikke fattes på bakgrunn av e-post, vi opplyser hvordan saksgangen er i slike saker og at det kun er en kontorforretníng -ikke en vedtakssak – å tildele nytt fødselsnummer når bekreftelse fra Rikshospitalet foreligger.

Til orientering sender vi kopi av brev av 20. april i âr fra Finansdepartementet til Harry Benjamin Ressurssenter.

seniorrådgivèr Rettsavdelingen

Svaret fra Finansdepartementet til HBRS:

Henvendelse vedrørende endring av fødselsnummer i folkeregisteret

Vi viser til e-post 23. Ifebruar 2012 med spørsmål om kriteriene for å forandre kjønnsstanis í folkeregisteret, etter kjønnskorrigerende behandling på Rikshospitalet. E-posten er videresendt fra Justisdepartementet til Finansdepartementet Vi viser også til brev 29. februar 2012 fra Harry Benjamin ressurssenter til Justisdepartementet om kjønnsskíftepasienter og nytt fødselsnummer. Justisdepartementet sendte brevet til Barne-, likestillíngs- og inkluderingsdepartementet, som 17. april 2012 har videresendt det til Finansdepartementet.

Finansdepartementet har ansvaret for folkeregisterloven. Personer som er bosatt i Norge er registrert i folkeregisteret med et fødselsnummer, og fødselsnummeret er forskjellig bygget opp for kvinner og for menn. Personer som endrer kjønn, får derfor også endret sitt fødselsnummer.

Reglene om endring av fødselsnummer fremgår av folkeregísterforskriften 2-2. Det fremgår av bestemmelsen at fødselsnummer kan endres når fødselsdato eller kjønnsstatus endres.

Hvilket kjønn man registreres med i folkeregisteret bygger på den medisinske, biologiske definisjonen av kjønn. Dersom det í folkeregisteret skal gjøres endringeri status for kjønn, må det dokumenteres at det er foretatt en kjønnstransforrnasjon (operasjon mm). I henhold til langvarig forvaltníngspraksís endrer folkeregísterrnyndighetene kun kjønn i folkeregisteret når det foreligger bekreftelse fra kompetent helsemyndighet (Rikshospitalet) på at det er foretatt en kjønnstransformasjon.

Det ligger utenfor Finansdepartementets ansvarsområde å vurdere hvorvidt andre kriterier burde ligge til grunn for skifte av kjønn. Ønskes det nærmere informasjon om medisinsk bytte av kjønnsstatus, antar vi det ev. kan rettes en forespørsel til Helse- og omsorgsdepartementet. For ordens skyld nevnes at Skattedirektoratet tidligere har henvendt seg til Helsedirektoratet og etterlyst retningslinjer for endring av den personidentifiserbare delen av fødselsnummeret etter en kjønnsskifteoperasjon. Helsedirektoratet opplyste i den forbindelse at de har fått i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomgå behandlingstilbudet til transseksuelle og transpersoner i Norge.

Med hilsen

Kopi:
Justisdepartementet (ref 201201722 EP ICKF/bj)
Barne-, likestillíngs- og inkluderingsdepartementet (ref 12-3618)
Helse- og omsorgsdepartementet
Skattedirektoratet

Jeg har ikke sett brevet fra HBRS. Jeg skal høre hva LLH kan gjøre med saken.

Hva er en kvinne?

Jeg gidder ikke å ramse opp alle filosofene som har forsøkt å forklare dette. For filosofene er dette et teoretisk problem, mens det for meg er svært jordnært og praktisk. Den offisielle holdninga er at mennesker enten har eggstokker eller testikler. Eggstokker gjør deg til kvinne, testikler gjør deg til mann.

Det er fint med kart å navigere etter i denne kaotiske virkeligheten. Bare så synd at dette kjønnskartet ikke stemmer med terrenget. Det fører til at folk snubler og skader seg selv eller andre.

Faktum er at det fødes et titalls barn hvert år i det lille landet Norge som det ikke umiddelbart går an å plassere som gutter eller jenter. Det finnes mennesker som har både testikler og eggstokker, og noen har ingen av delene, men er da mennesker likevel. Og de fleste av disse identifiserer seg som menn eller kvinner.

I tillegg er det altså oss som biologisk sett er enten det ene eller det andre, men opplever at biologien ikke samsvarer med vår forståelse av hvem vi er. Og det er stort sett oss som rammes av denne «eggstokker=kvinne/testikler=mann»-regelen. Eller oftere uttrykt omvendt; så lenge man har eggstokker får man ikke være mann og har man testikler får man ikke være kvinne. Hva ville skjedd om man gjorde regelen allmenngyldig og absolutt?

Vi ville hatt en hel haug mennesker uten kjønn. Ikke bare barn med ubestemmelig fysisk kjønn og de av oss transfolk som klarer å snakke oss gjennom nåløyet på Rikshospitalet – nei, også kvinner som har hatt kreft i eggstokkene ville miste sitt juridiske kjønn. Jeg kjenner for eksempel ei super dame på noen-og-seksti år som, da jeg fortalte henne om denne regelen, lo lenge og irritert kommenterte at «kvinneligheten ligger da ikke i eggstokkene! Det burde jeg vite, som ikke har noen.»

Jeg er så heldig at de fleste jeg omgås ikke bryr seg om hvilke innvoller jeg har. De behandler meg som det jeg er; en halvfeit liten fyr med en broket medisinsk historie. Takka være testosteronet kan nå hvem som helst kategorisere meg som mann etter kun et raskt blikk.

Juridisk kjønn og personnummer

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er.

Tvangssterilisering

For transpersoner er det ikke nødvendigvis samsvar mellom biologisk kjønn og de kjønnene vi identifiserer oss med og ønsker å uttrykke oss som. For å endre personnummer fra mann til kvinne eller fra kvinne til mann, kreves det i praksis et kirurgisk inngrep der man fjerner testikler eller eggstokker. Ønsket om et slikt inngrep er også et av vilkårene for å få kjønnsbekreftende behandling.

Som en konsekvens av dette presses unge mennesker til å godta at deres forplantningsevne inndras av den norske stat i bytte mot nødvendig medisinsk behandling og retten til å ha riktige identitetspapirer.  Dette er tvangssterilisering.

Tvangskjønning

Mitt problem er på sett og vis det motsatte. Siden jeg ikke ble godkjent som mann på Rikshospitalet, har jeg ingen mulighet for å få eggstokkene fjernet. Dermed får jeg heller ikke endret juridisk kjønn.

Dersom du ser ut som en mann, men har dokumenter som påstår at du er kvinne, kan du få problemer når du reiser, skal opprette bankkonto, ta ut penger, hente en pakke på posten, er i kontakt med politiet o.sv..  I tillegg øker det sjansen for at du utsettes for diskriminering og hatvold.

I følge Dagsavisen ble 400 av 500 søkere avvist i Norge i tidsrommet 2005-2009, mens Danmark i samme periode avviste fire personer og Sverige to. Dette gjelder altså ikke bare meg. Kvaliteten på de medisinske vurderingene ved Seksjon for transseksualisme ved Rikshospitalet er omstridte, og hele behandlingstilbudet for transpersoner er for tiden under utredning av Helsedirektoratet. Det står mer om dette på LLHs nettsider, inkludert korrespondanse med helsemyndighetene.

Hvorfor?

Jeg regner med at en del vil lure på hvorfor og hvordan jeg har havna i en situasjon der det å la skjegget gro virker som den beste framgangsmåten for å få operert ut eggstokker og livmor.

Jeg er en transseksuell mann. Det vil si at kroppen min i utgangspunktet var kvinnelig, men at det å skulle være kvinne ikke passa meg og gjorde meg vondt fordi jeg har en mannlig identitet.