Dette spørsmålet har fått ny aktualitet etter regjeringens lovforslag. Det danner bakgrunnen for Aftenpostens leder som tar til orde for tvungen refleksjonsperiode. Heldigvis har til og med helseministeren forstått hvorfor det er en dårlig ide. Personlig ville jeg oppleve det som en hån å støte på krav om en refleksjonsperiode, hvis/når loven trer i kraft. Hva tror de jeg har brukt de siste 10 åra av livet mitt på? Jeg har knapt gjort annet enn å reflektere og eliminere alle mulige feilkilder. Men jeg skal prøve å se objektivt på saken.
Juss og medisin
Regjeringa foreslår å skille juss og medisin. Jeg skjønner at dette er uvant for nordmenn og det er en liten revolusjon i bedring av menneskerettighetene. Den foreslåtte loven handler altså om å endre juridisk kjønn. Alle som ønsker et annet juridisk kjønn har ikke behov for kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Det blir altså slutt på at man må bytte bort evne til reproduksjon for å få riktige identitetspapirer. Hurra!
Å endre juridisk kjønn vil bli en fullstendig reversibel prosess. Det handler om et (person-)nummer og en bokstav i passet. Jeg har gått rundt med åpenbart feil nummer og bokstav i snart 10 år. Det har vært kjipt, irriterende og slitsomt, men hvis jeg hadde kunnet fikse det så fort jeg oppdaga det, ville jeg ikke fått varige men. Det ville heller ingen rundt meg fått.
Det er imidlertid lagt inn en liten sikkerhetsventil i den foreslåtte prosedyren: Etter at man har sendt søknaden (på papir, pr. post) mottar man informasjon (pr.post) om hva det vil innebære, og en svarslipp som man skal sende inn (pr. post) for å bekrefte at man ønsker å endre juridisk kjønn. Dersom noen skulle få for seg å søke i et anfall av fyllenerver eller andre kortvarige anfall uten å ha tenkt gjennom det, vil denne ikke-digitale prosedyren gi dem tid til å tenke og mulighet til å ikke bekrefte søknaden med svarslippen.
Jeg tror at en del av redselen for konsekvensene av lovforslaget skyldes misforståelser. Mange av argumentene handler om påkjenningen det er å komme ut til omgivelsene, og at dette skal skje uten at det er nødvendig. De fleste som ønsker å endre juridisk kjønn har allerede for lengst foretatt sin sosiale overgang. De har fortalt hvem de er til foreldre og venner. Mange vil også ha begynt på hormoner og kanskje gjennomført en operasjon, men dette er altså ikke noe alle trenger. Å komme ut for så å innse at man ikke er trans likevel må være kjipt, men det er ikke noe Staten kan fikse eller forhindre (og det skulle bare mangle).
Den andre store andelen motargumenter handler om det medisinske. Som altså ikke omhandles i lovforslaget. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en person som er registrert som mann skal kunne hindres i å fjerne pupper eller eggstokker. Hvordan dette vil løses rent konkret gjenstår å se. Uansett går det mot et system basert på informert samtykke. Vil et slikt system føre til flere angrende?
Hvem angrer?
Det er ingen tvil om at det finnes dem som angrer en transisjon og behandling. Det er også liten tvil om at de utgjør en svært liten andel av en i utgangspunktet liten gruppe. Jeg innser at det gjør forskninga vanskelig, så det er forståelig at det ikke finnes mye av den. Kort fortalt kan det handle om mye forskjellig og det er vanskelig å måle:
- En del studier ser bare på om man har det bedre etter behandling enn før og en del motstandere trekker fram selvmord etter behandling som ensbetydende med anger. Her er feilkildene mange, bl.a. dårlige operasjonsresultater/komplikasjoner, eller diskriminering og utstøting fra arbeidsmarked, boligmarked, familie og venner. I tillegg kommer dårlig mental helse som resultat av kjønnsdysfori og transfobi fra omgivelsene. En del har nok også hatt for høye forventninger til behandlingsresultatene. Det er langt derfra til å oppheve sin kjønnsidentitet.
- Det finnes absolutt en del som oppgir en annen kjønnsidentitet etter behandling enn man skulle forvente, men mange av disse definerer seg hverken som kvinner eller menn, eller som begge deler. Disse angrer sjelden på behandlingen, med mindre de er blitt presset til å ta hele pakka, slik man blir i Norge.
- En del av dem som transisjonerer tilbake opplever ikke selv at de angrer, men at de selv eller forholdene har endret seg.
- En del har følt seg presset av familie eller helsepersonell og angrer hele greia.
- Folk som i utgangspunktet hadde trengt bare en liten del av behandlinga er blitt presset til å si ja til «hele pakka» og angrer det meste.
- Noen har hatt andre lidelser, som har fått dem til å tro at de trengte kjønnsbekreftende behandling. Det typiske her er psykotiske tilstander (men man kan også bli psykotisk av å oppleve sterk kjønnsdysfori).
Det er altså ingen enighet om hvem man snakker om, og derfor heller ikke om hvor mange det gjelder. Jeg mener at bare de tre siste kategoriene er egentlige angrere.
Jeg vet om to personer som kanskje ville blitt definert i kategorien angrere. Den ene har jeg aldri møtt, men såvidt jeg har forstått sluttet han å ta testosteron etter at han fikk skjegg fordi han hadde oppnådd ønsket effekt, men også opplevde at psyken hans ikke hadde godt av testosteron. Han ville ikke selv si at han angrer, og det vil heller ikke jeg.
Den andre er mye yngre og har en haug med andre problemer. Hen (tror jeg) slapp gjennom nåløyet på Rikshospitalet, men var nok litt på villspor. På Rikshospitalet skjønte hen fort at de hadde en mal man skulle presse seg inn i. Resultatet av det (og tidligere traumer) er at hen ikke aner hvem hen er og er tvangssterilisert før hen fylte 25. Hen får inpass i min snevre kategori av angrere hvis hen vil.
Jeg forbeholder altså kategorien angrere for folk som selv vil si at de angrer.
Blir det flere angrere med et system basert på informert samtykke?
Det kommer også an på hvordan du definerer det og ingen kan vite det sikkert. Det vi med stor sannsynlighet kan anta er:
- at færre vil føle seg pressa til å gjøre irreversible endringer de ikke har behov for.
- at flere vil få tilgang på livsreddende behandling.
- at færre vil få livet ødelagt av at andre skal bestemme hvem de er.
- at flere vil få mulighet til å prøve ut hvilke tiltak som reduserer deres kjønnsdysfori.
- at mange vil få oppleve en frihet de hittil bare har drømt om.
- at transfolk som gruppe får oppleve at vi blir ansett som kompetente til å ta viktige avgjørelser i egne liv og i stand til å vite hvem vi selv er.
Slik det er i dag avviser Rikshospitalet 80% av dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Jeg sier ikke at alle disse trenger det, men det er i alle fall klart at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Vi vet også at selvmordsfrekvensen er skyhøy blant transfolk som ikke får den behandlinga de trenger. Jeg er drittlei av at transfolk behandles som annenrangs mennesker av den norske stat. Vi vil ikke miste flere!
Jeg har selvsagt skrevet om dette et utall ganger før. Her er noen (mindre objektive) høydepunkt:
Jeg håper inderlig at både loven om juridisk kjønn og anbefalingene om helsetilbudet innføres uten store endringer!
*Heldigvis har jeg fått det hele på litt avstand nå og hater ikke dem som angrer. Det er ikke deres feil at de brukes som stråmenn for å hindre at jeg får behandling.
haarfagre.wordpress.com 