Stikkord: utredning

Høringsuttalelse om helsetilbudet

Jeg støtter ekspertgruppens flertall på alle punkter.

Jeg er en transmann på snart 40år. Jeg gikk til utredning ved NBTS* i to år. Den mangelen på empati og profesjonalitet jeg opplevde der har gitt meg store problemer. Dette har også konsekvenser for familiesituasjonen min.

I tillegg har jeg brukt penger fra en liten arv på fjerne brystene. Hvert år bruker jeg 4000kr av min minstepensjon på testosteron, noe som forhindrer ytterligere forverring av den psykiske helsen, men forverrer en allerede vanskelig økonomisk situasjon. Det å få testosteron fra en lege utenfor NBTS like etter avslaget reddet sannsynligvis livet mitt.

NBTS drives etter foreldede prinsipper. Under utredningen ble jeg blant annet oppfordret til å ha sex med personer jeg ikke tiltrekkes av (kvinner). Jeg fikk også ledende spørsmål om jeg ikke opplevde fødselen som en «voldtekt av [min] egen kropp». Psykiateren kom til timen uten å ha lest journalen og ble åpenbart sjokkert da jeg både er homofil mann og har barn (begge deler stod tydelig i bl.a. henvisning). NBTS oppfylte såvidt jeg kunne se ikke WPATHs Standards of Care, verken den da gjeldende versjon 6 eller den enda bedre versjon 7 som kom senere. Spesielt gjaldt dette respekt for pasienten, utredningstid og krav til diagnose og behandling. Enkelte ting har bedret seg siden 2008, men jevnt over ser jeg liten vilje til forbedring hos NBTS’ ledelse. Nasjonale retningslinjer etter mønster fra SOC er derfor helt nødvendig.

Etter avslaget fra NBTS kunne jeg søkt ny henvisning etter 5-10 år, men har unnlatt å gjøre det fordi jeg ikke har noe håp om et annet utfall av utredning så lenge ledelsen er den samme og operer etter de samme gamle ideene om hva kjønn og transkjønn er. Hovedårsaken til avslaget var at jeg ble kategorisert som «late onset». Alder, både ved utredning og ved opplevelse av kjønnsinkongruens, brukes altså for å hindre at folk får den hjelpen vi trenger. Det burde ikke være slik. Mitt håp er at ingen i fremtiden skal få beskjed at de som 30-åring er for gammel til å få nødvendig helsehjelp. Selv etter mange år kan jeg verken forvente å bli yngre, mindre homofil, barnløs eller få en annen barndom (og jeg oppfatter ikke noe av dette som ønskelig), så en ny henvisning og utredning virker fullstendig poengløs.

I mine møter med kommunehelsetjenesten, deriblant fastleger og DPS, har jeg møtt mer forståelse og profesjonalitet enn jeg gjorde under utredning ved nasjonal behandlingstjeneste på Rikshospitalet. Dette handler stort sett om personer som aldri har hatt en trans-pasient tidligere. Etter mitt syn er det derfor tilstrekkelig med sunt vett og empati for å være bedre kvalifisert til å behandle personer med kjønnsdysfori enn de ansatte på NBTS er. Det skader likevel ikke med økt spesialisering i regionene, så lenge vettet og empatien beholdes.

En regionalisert modell kan legge grunnlaget for at pasienten selv får delta i avgjørelsen om egen fremtid. Det vil bli mulig å ansette behandlere som har empati og respekt for pasientene. Videre vil det gi muligheter for å få en «second-opinion». Sekundært vil det også innebære miljøbesparelser (færre lange reiser til utredning/behandling), bedre ivaretakelse av pasientens arbeidsliv eller skolegang (siden man ikke må ta seg fri i opptil to dager) og besparelser på pasientreisebudsjettet.

Jeg ser frem til den dagen jeg omsider anses i stand til å ta informerte avgjørelser vedrørende egen helse og kjønn. Jeg unner ingen andre min skjebne. Den gangen ble jeg oppfattet som ressurssterk. Når utredningen og avslaget har fått så store konsekvenser for min funksjonsevne, tør jeg ikke tenke på hvordan det er for mindre ressurssterke pasienter.

*NBTS – Nasjonal Behandlingstjeneste for TransSeksualisme er det gjeldende navnet på det som var GID-klinikken da jeg begynte utredning, og som siden har hatt flere navn. Same shit, new(?) wrapping.

Regjeringens utlysning

«Onanerer du?»

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

  1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

  2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

  3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

  4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

  5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

  6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

  7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

  8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

  9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

  10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

  11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

  12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

De samme skjemaene benyttes i Danmark og finnes i dansk versjon på Sundhedsforstyrrelsen.qrt.dk