Ja, jeg tar det personlig

Vanligvis er jeg en stor tilhenger av å le i stedet for å gråte. Jeg kan le av Rikshospitalets manglende forståelse av hva kjønn er, jeg kan le av mine egne forsøk på skjeggvekst og mye mer. Jeg tar  meg ikke fort nær av ting, analyserer før jeg føler, prøver å forstå dem som er uenige med meg. Men også jeg har mine grenser. Det finnes i alle fall en ting jeg ikke tåler å høre, og dessverre hører og leser jeg det altfor ofte:

«Det er bra at Rikshospitalet er så restriktive på å gi kjønnskorrigerende behandling.»

Det følges gjerne opp med vage vendinger om hvor forferdelig det vil være om noen får behandling og så angrer.

Det er et slag i trynet og sender meg ned for telling. En slik uttalelse er det samme som å si at mitt liv ikke er noe verdt, at det bare er rett og rimelig at min helse, min livskvalitet og min framtid ofres til fordel for de få rettenkende kvinnene og mennene som får korrigert sitt kjønn. Det er en hyllest til det systemet som har ødelagt livet mitt. I de tilfellene der uttalelsen skyldes uvitenhet, svelger jeg selvsagt sinnet og sørger for litt folkeopplysning. I de andre tilfellene, der de som sier det bør være fullt klar over hva det innebærer, tillater jeg meg å ikke opptre så sivilisert.

Etter mye selvransakelse har jeg konkludert med at det er greit å ta dette personlig, at det er personlig. Det dreier seg om mitt liv, og jeg har lov til å ha en mening om det. Jeg har lov til å bli forbanna når folk trakker så hardt på meg at jeg ikke kommer meg opp av senga de neste dagene. Det finnes grenser for hva man skal finne seg i.

Andre innlegg om samme temafra eldst til ferskest:

Deres liv er mer verdt enn mitt, og jeg hater dem

Dokumentar om Samantha/Charles Kane

En kropp som ikke lyver

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

De sykehusene som opererer med informert samtykke som eneste krav for å få kjønnsbekreftende operasjoner, rapporterer om en angrepromille på samme nivå som mer restriktive sykehus.