Avslutning

Loven om endring av juridisk kjønn ble vedtatt i juni og innført allerede 1.juli 2016. Denne uka fikk jeg mitt nye kjønn i posten. Dette ble feira med barbertime hos Imperium frisør, forært av FRI (tidl. LLH) som takk for innsatsen.

Det er 10 år siden jeg kom ut med brask og bram. 5 år siden jeg begynte å gro skjegg i protest mot transfolks manglende rettigheter. Fortsatt har jeg ingen muligheter til å bli kvitt eggstokkene. Jeg håper virkelig ikke utviklinga stopper her, men at også helsetilbudet vil endres og desentraliseres.

I løpet av prosjektet lærte jeg at skjegg ikke bør få vokse helt vilt. Det vokser ut skjegg på ganske merkelige steder. Det ble verken så langt eller så fyldig som jeg hadde sett for meg. Men jeg trivdes med det og kommer nok til å la noe gro ut igjen etter hvert. En barbertime er uansett den perfekte gaven til en transmann.

Prosjekt Skjeggfagre avsluttes altså her. Igjen vil jeg rette en stor takk til alle støttespillere og bidragsytere!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Høringsuttalelse til lov om juridisk kjønn

Jeg er en av alle dem som har fått avslag på kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet og berøres derfor direkte av lovforslaget. Jeg har ventet på dette i 10 år, mange har ventet mye lenger. Forslaget applauderes og jeg håper loven går gjennom omtrent som foreslått, snarest.

Transbefolkninga har ekstremt vanskelige livsvilkår og generelt dårligere livskvalitet enn normalbefolkninga. Verst er det før evt. behandling og uten juridisk anerkjennelse. Hverdagslige ting som andre tar for gitt, som å kunne sperre bankkort etter tyveri eller hente medisiner på apoteket, byr på problemer for oss på grunn av manglende identitetspapirer med riktig kjønn.

Tvungen refleksjonsperiode ville være en hån!

Det er av stor betydning at det ikke innføres noen tvungen refleksjonsperiode, det ville oppleves som en hån etter å ha ventet så lenge. Det er heller ikke noen grunn til å innføre det for framtidige søkere. Derimot støtter jeg forslaget om at man må sende inn en bekreftelse etter å ha mottatt informasjon. Dette bør luke ut evt. useriøse søknader.

Foreldreskap

Det eneste jeg er kritisk til er registrering av foreldreskap. Jeg har en viss forståelse for de praktiske årsakene til at man vil legge tidligere kroppslig kjønn til grunn, men det må finnes bedre måter å gjøre dette på, for eksempel ved å bruke mer kjønnsnøytrale uttrykk i de lovene det gjelder. I Sverige er nå Skatteverket dømt i Kammarrätten i Gøteborg for å ha unnlatt å registrere en transmann som far og i stedet registrert ham som mor: http://www.rfsl.se/?p=324&aid=12855 Som denne saken viser går en slik feilbenevnelse også ut over barnet. La oss unngå slik seigpining med ørten runder i rettsapparatet i Norge!

Jeg har ei datter på nå 11 år. Hun var to år da jeg kom ut som mann. At det ikke skal finnes en mulighet for å endre foreldrebetegnelse fra «mor» til «medfar» er ubehagelig. Hver gang hun skal reise alene med fly (4-5ganger årlig) kan jeg altså bli tvunget til å brette ut min livshistorie for tilfeldige flyplassansatte og forbipasserende eller på andre måter bevise at jeg er hennes mor. Dette vil være svært ubehagelig for alle involverte. Bare det å måtte fylle ut at jeg er hennes mor 4-5 ganger i året skaper sterkt ubehag og jeg frykter at det påvirker mitt forhold til henne negativt. Dette er likevel bagateller i forhold til hva som kunne skje dersom hun måtte innlegges på sykehus mens hun er hos meg.

For meg ville det være mest korrekt å benevnes som medfar, men jeg antar at dette kan være mer problematisk for andre, f.eks. for en transmann som er i et forhold med barnefaren og/eller bor sammen med barnet. Det jeg ønsker meg er altså en frivillig mulighet til å endre foreldrebetegnelse fra mor til medfar og fra far til medmor, for allerede fødte barn. Et forbehold om at barnet skal høres kan også settes opp, men burde ikke være nødvendig. Min datter kaller meg mamma og er i sin fulle rett til det – det er et ubehag jeg skal klare å leve med for hennes skyld. At staten kaller meg mor virker både invaderende og unødvendig. Et mulig kompromiss vil være en kjønnsnøytral benevnelse som forelder. Etter barnets første leveår er ikke foreldrenes kjønn av betydning for rettigheter og plikter, og staten har derfor ikke en gang behov for å vite hvem som fødte det. Om nødvendig kan det markeres hvem som har født barnet, f.eks. slik: «medfar, fødende».

Jeg er også kritisk til at det kalles «biologisk kjønn» og mener «reproduktiv evne» er mer dekkende og mindre problematisk. Etter 7 år med testosteron er det meste ved min kropp og biologi mer mannlig enn kvinnelig.

Det vil være en lettelse å endelig få riktig kjønn i alle identifikasjonspapirer slik at jeg kan identifiseres. Å ikke ha papirer på at jeg er meg er en konstant stressfaktor som påvirker min hverdag negativt. Derfor håper jeg loven går gjennom snarest!

Utlysningen fra Regjeringen

Årsaken til at mitt svar ikke ligger ute i listen over høringssvar er nok at det innholder personlige opplysninger. Det er likevel ikke noe jeg anser som for privat til å offentliggjøre.

Høringsuttalelse om helsetilbudet

Jeg støtter ekspertgruppens flertall på alle punkter.

Jeg er en transmann på snart 40år. Jeg gikk til utredning ved NBTS* i to år. Den mangelen på empati og profesjonalitet jeg opplevde der har gitt meg store problemer. Dette har også konsekvenser for familiesituasjonen min.

I tillegg har jeg brukt penger fra en liten arv på fjerne brystene. Hvert år bruker jeg 4000kr av min minstepensjon på testosteron, noe som forhindrer ytterligere forverring av den psykiske helsen, men forverrer en allerede vanskelig økonomisk situasjon. Det å få testosteron fra en lege utenfor NBTS like etter avslaget reddet sannsynligvis livet mitt.

NBTS drives etter foreldede prinsipper. Under utredningen ble jeg blant annet oppfordret til å ha sex med personer jeg ikke tiltrekkes av (kvinner). Jeg fikk også ledende spørsmål om jeg ikke opplevde fødselen som en «voldtekt av [min] egen kropp». Psykiateren kom til timen uten å ha lest journalen og ble åpenbart sjokkert da jeg både er homofil mann og har barn (begge deler stod tydelig i bl.a. henvisning). NBTS oppfylte såvidt jeg kunne se ikke WPATHs Standards of Care, verken den da gjeldende versjon 6 eller den enda bedre versjon 7 som kom senere. Spesielt gjaldt dette respekt for pasienten, utredningstid og krav til diagnose og behandling. Enkelte ting har bedret seg siden 2008, men jevnt over ser jeg liten vilje til forbedring hos NBTS’ ledelse. Nasjonale retningslinjer etter mønster fra SOC er derfor helt nødvendig.

Etter avslaget fra NBTS kunne jeg søkt ny henvisning etter 5-10 år, men har unnlatt å gjøre det fordi jeg ikke har noe håp om et annet utfall av utredning så lenge ledelsen er den samme og operer etter de samme gamle ideene om hva kjønn og transkjønn er. Hovedårsaken til avslaget var at jeg ble kategorisert som «late onset». Alder, både ved utredning og ved opplevelse av kjønnsinkongruens, brukes altså for å hindre at folk får den hjelpen vi trenger. Det burde ikke være slik. Mitt håp er at ingen i fremtiden skal få beskjed at de som 30-åring er for gammel til å få nødvendig helsehjelp. Selv etter mange år kan jeg verken forvente å bli yngre, mindre homofil, barnløs eller få en annen barndom (og jeg oppfatter ikke noe av dette som ønskelig), så en ny henvisning og utredning virker fullstendig poengløs.

I mine møter med kommunehelsetjenesten, deriblant fastleger og DPS, har jeg møtt mer forståelse og profesjonalitet enn jeg gjorde under utredning ved nasjonal behandlingstjeneste på Rikshospitalet. Dette handler stort sett om personer som aldri har hatt en trans-pasient tidligere. Etter mitt syn er det derfor tilstrekkelig med sunt vett og empati for å være bedre kvalifisert til å behandle personer med kjønnsdysfori enn de ansatte på NBTS er. Det skader likevel ikke med økt spesialisering i regionene, så lenge vettet og empatien beholdes.

En regionalisert modell kan legge grunnlaget for at pasienten selv får delta i avgjørelsen om egen fremtid. Det vil bli mulig å ansette behandlere som har empati og respekt for pasientene. Videre vil det gi muligheter for å få en «second-opinion». Sekundært vil det også innebære miljøbesparelser (færre lange reiser til utredning/behandling), bedre ivaretakelse av pasientens arbeidsliv eller skolegang (siden man ikke må ta seg fri i opptil to dager) og besparelser på pasientreisebudsjettet.

Jeg ser frem til den dagen jeg omsider anses i stand til å ta informerte avgjørelser vedrørende egen helse og kjønn. Jeg unner ingen andre min skjebne. Den gangen ble jeg oppfattet som ressurssterk. Når utredningen og avslaget har fått så store konsekvenser for min funksjonsevne, tør jeg ikke tenke på hvordan det er for mindre ressurssterke pasienter.

*NBTS – Nasjonal Behandlingstjeneste for TransSeksualisme er det gjeldende navnet på det som var GID-klinikken da jeg begynte utredning, og som siden har hatt flere navn. Same shit, new(?) wrapping.

Regjeringens utlysning

«…men blir det ikke mange som angrer?»

Dette spørsmålet har fått ny aktualitet etter regjeringens lovforslag. Det danner bakgrunnen for Aftenpostens leder som tar til orde for tvungen refleksjonsperiode. Heldigvis har til og med helseministeren forstått hvorfor det er en dårlig ide. Personlig ville jeg oppleve det som en hån å støte på krav om en refleksjonsperiode, hvis/når loven trer i kraft. Hva tror de jeg har brukt de siste 10 åra av livet mitt på? Jeg har knapt gjort annet enn å reflektere og eliminere alle mulige feilkilder. Men jeg skal prøve å se objektivt på saken.

Juss og medisin

Regjeringa foreslår å skille juss og medisin. Jeg skjønner at dette er uvant for nordmenn og det er en liten revolusjon i bedring av menneskerettighetene. Den foreslåtte loven handler altså om å endre juridisk kjønn. Alle som ønsker et annet juridisk kjønn har ikke behov for kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Det blir altså slutt på at man må bytte bort evne til reproduksjon for å få riktige identitetspapirer. Hurra!

Å endre juridisk kjønn vil bli en fullstendig reversibel prosess. Det handler om et (person-)nummer og en bokstav i passet. Jeg har gått rundt med åpenbart feil nummer og bokstav i snart 10 år. Det har vært kjipt, irriterende og slitsomt, men hvis jeg hadde kunnet fikse det så fort jeg oppdaga det, ville jeg ikke fått varige men. Det ville heller ingen rundt meg fått.

Det er imidlertid lagt inn en liten sikkerhetsventil i den foreslåtte prosedyren: Etter at man har sendt søknaden (på papir, pr. post) mottar man informasjon (pr.post) om hva det vil innebære, og en svarslipp som man skal sende inn (pr. post) for å bekrefte at man ønsker å endre juridisk kjønn. Dersom noen skulle få for seg å søke i et anfall av fyllenerver eller andre kortvarige anfall uten å ha tenkt gjennom det, vil denne ikke-digitale prosedyren gi dem tid til å tenke og mulighet til å ikke bekrefte søknaden med svarslippen.

Jeg tror at en del av redselen for konsekvensene av lovforslaget skyldes misforståelser. Mange av argumentene handler om påkjenningen det er å komme ut til omgivelsene, og at dette skal skje uten at det er nødvendig. De fleste som ønsker å endre juridisk kjønn har allerede for lengst foretatt sin sosiale overgang. De har fortalt hvem de er til foreldre og venner. Mange vil også ha begynt på hormoner og kanskje gjennomført en operasjon, men dette er altså ikke noe alle trenger. Å komme ut for så å innse at man ikke er trans likevel må være kjipt, men det er ikke noe Staten kan fikse eller forhindre (og det skulle bare mangle).

Den andre store andelen motargumenter handler om det medisinske. Som altså ikke omhandles i lovforslaget. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en person som er registrert som mann skal kunne hindres i å fjerne pupper eller eggstokker. Hvordan dette vil løses rent konkret gjenstår å se. Uansett går det mot et system basert på informert samtykke. Vil et slikt system føre til flere angrende?

Hvem angrer?

Det er ingen tvil om at det finnes dem som angrer en transisjon og behandling. Det er også liten tvil om at de utgjør en svært liten andel av en i utgangspunktet liten gruppe. Jeg innser at det gjør forskninga vanskelig, så det er forståelig at det ikke finnes mye av den. Kort fortalt kan det handle om mye forskjellig og det er vanskelig å måle:

  • En del studier ser bare på om man har det bedre etter behandling enn før og en del motstandere trekker fram selvmord etter behandling som ensbetydende med anger. Her er feilkildene mange, bl.a. dårlige operasjonsresultater/komplikasjoner, eller diskriminering og utstøting fra arbeidsmarked, boligmarked, familie og venner. I tillegg kommer dårlig mental helse som resultat av kjønnsdysfori og transfobi fra omgivelsene. En del har nok også hatt for høye forventninger til behandlingsresultatene. Det er langt derfra til å oppheve sin kjønnsidentitet.
  • Det finnes absolutt en del som oppgir en annen kjønnsidentitet etter behandling enn man skulle forvente, men mange av disse definerer seg hverken som kvinner eller menn, eller som begge deler. Disse angrer sjelden på behandlingen, med mindre de er blitt presset til å ta hele pakka, slik man blir i Norge.
  • En del av dem som transisjonerer tilbake opplever ikke selv at de angrer, men at de selv eller forholdene har endret seg.
  • En del har følt seg presset av familie eller helsepersonell og angrer hele greia.
  • Folk som i utgangspunktet hadde trengt bare en liten del av behandlinga er blitt presset til å si ja til «hele pakka» og angrer det meste.
  • Noen har hatt andre lidelser, som har fått dem til å tro at de trengte kjønnsbekreftende behandling. Det typiske her er psykotiske tilstander (men man kan også bli psykotisk av å oppleve sterk kjønnsdysfori).

Det er altså ingen enighet om hvem man snakker om, og derfor heller ikke om hvor mange det gjelder. Jeg mener at bare de tre siste kategoriene er egentlige angrere.

Jeg vet om to personer som kanskje ville blitt definert i kategorien angrere. Den ene har jeg aldri møtt, men såvidt jeg har forstått sluttet han å ta testosteron etter at han fikk skjegg fordi han hadde oppnådd ønsket effekt, men også opplevde at psyken hans ikke hadde godt av testosteron. Han ville ikke selv si at han angrer, og det vil heller ikke jeg.

Den andre er mye yngre og har en haug med andre problemer. Hen (tror jeg) slapp gjennom nåløyet på Rikshospitalet, men var nok litt på villspor. På Rikshospitalet skjønte hen fort at de hadde en mal man skulle presse seg inn i. Resultatet av det (og tidligere traumer) er at hen ikke aner hvem hen er og er tvangssterilisert før hen fylte 25. Hen får inpass i min snevre kategori av angrere hvis hen vil.

Jeg forbeholder altså kategorien angrere for folk som selv vil si at de angrer.

Blir det flere angrere med et system basert på informert samtykke?

Det kommer også an på hvordan du definerer det og ingen kan vite det sikkert. Det vi med stor sannsynlighet kan anta er:

  • at færre vil føle seg pressa til å gjøre irreversible endringer de ikke har behov for.
  • at flere vil få tilgang på livsreddende behandling.
  • at færre vil få livet ødelagt av at andre skal bestemme hvem de er.
  • at flere vil få mulighet til å prøve ut hvilke tiltak som reduserer deres kjønnsdysfori.
  • at mange vil få oppleve en frihet de hittil bare har drømt om.
  • at transfolk som gruppe får oppleve at vi blir ansett som kompetente til å ta viktige avgjørelser i egne liv og i stand til å vite hvem vi selv er.

Slik det er i dag avviser Rikshospitalet 80% av dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Jeg sier ikke at alle disse trenger det, men det er i alle fall klart at mange ikke får den hjelpen de har behov for. Vi vet også at selvmordsfrekvensen er skyhøy blant transfolk som ikke får den behandlinga de trenger. Jeg er drittlei av at transfolk behandles som annenrangs mennesker av den norske stat. Vi vil ikke miste flere!

Jeg har selvsagt skrevet om dette et utall ganger før. Her er noen (mindre objektive) høydepunkt:

Jeg håper inderlig at både loven om juridisk kjønn og anbefalingene om helsetilbudet innføres uten store endringer!

*Heldigvis har jeg fått det hele på litt avstand nå og hater ikke dem som angrer. Det er ikke deres feil at de brukes som stråmenn for å hindre at jeg får behandling.

Forslag til lov om endring av juridisk kjønn – ute på høring

Som Luca skriver i Dagbladet: «Kjønnet mitt er ute på høring» – veldig godt formulert!

Hele høringsutkastet ligger ute her (PDF, direktelink). Jeg oppfordrer alle som berøres av loven til å sende høringsuttalelse!

Det samme gjelder anbefalingene fra ekspertgruppa om helestilbudet ved kjønnsdysfori.

Mange jeg kjenner gråt og feira da disse ble lansert forrige uke. Selv vil jeg ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Jeg har blitt skuffa for mange ganger, håpa for mye igjen og igjen. Når loven vedtas skal jeg koste på meg ei flaske vin. Når jeg ser M-en i passet mitt svart på hvitt skal jeg smile og heve glasset. Men først når eggstokkene er borte (og jeg har grodd igjen) skal jeg bli virkelig euforisk og fjerne skjegget.

Kveldsnytt

Det er nok ikke mange nålevende poeter som har fått lese dikt på nyhetene to ganger. Første gang var på en demonstrasjon for ekteskapsloven og den andre gangen var i går i anledning rapporten Rett til rett kjønn.

http://tv.nrk.no/serie/kveldsnytt/NNFA23041015/10-04-2015#

Innslaget kommer 04:27 inn i sendinga.

Veldig godt å føle at jeg fortsatt kan brukes til noe nyttig!

Rett til rett kjønn – rapporten er lansert

Endelig er rapporten om juridisk kjønn og behandlingstilbud her! Og den er (stort sett) en fryd å lese. Jeg er stolt av å være en av brikkene som gjorde den mulig. Her kommer noen høydepunkt:

Ekspertgruppa anbefaler at en persons ønske om endring av juridisk kjønn skal skilles fra den medisinske behandling vedkommende eventuelt ønsker å gjennomgå.
«Ekspertgruppa anbefaler at personer skal kunne endre juridisk kjønn i Norge uten at det
stilles krav om kastrasjon eller annen form for sterilisering.»
Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn.
«Ekspertgruppa anbefaler at alle som er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig, skal ha rett til å søke om endring av juridisk kjønn. Det anbefales videre at Norge anerkjenner det juridiske kjønn en person har fått fastsatt av kompetent myndighet i utlandet, etter angjeldende lands lov.»
Ekspertgruppa anbefaler at vilkårene for endring av juridisk kjønn skal reguleres i lov.
«Ekspertgruppa anbefaler at spørsmålet om innføring av en tredje kjønnskategori utredes
nærmere.»
Ekspertgruppa mener det må iverksettes tiltak for å bygge opp nødvendig kompetanse for utredning, diagnostikk og behandling av pasienter med kjønnsdysfori i alle delene av helsetjenestene. De regionale helseforetakene må etter ekspertgruppas mening sette i verk tiltak for blant annet å identifisere områder hvor det i dag mangler kompetanse.
«Ekspertgruppas flertall mener at det er behov for en betydelig desentralisering av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag.»
Mangel på tydelige, transparente og fagligebegrunnelser for hvem som vurderes å ha helsegevinst av kjønnsbekreftende helsehjelp kan ha bidratt til at personer som opplever kjønnsdysfori ikke har søkt helsehjelp, eller at enkelte er gitt mer behandling enn de i utgangspunktet hadde behov for.
«Ekspertgruppa anbefaler at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori.»
Ekspertgruppa har i sine vurderinger lagt til grunn at kjønnsdysfori ikke er en psykisk lidelse.
«Etter ekspertgruppas vurdering er det klart at tilbudet ved NBTS [Riksen] ikke ivaretar behovene til
alle som har rett til helsehjelp for kjønnsdysfori.»
Tilbudene om helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori bør således etter ekspertgruppas syn utvides til å gjelde flere enn de som mottar et offentlig tilbud i dag. Med dagens kategorisering i ICD 10 innebærer dette at pasienter som fyller vilkårene for en av diagnosene F 64. 0, F 64.8 og F 64.9 har rett på helsehjelp og skal tilbys individuelt tilpasset behandling i tråd med helselovgivningen, faglige retningslinjer og den enkeltes behov.
Nå håper jeg inderlig at Regjeringa og helseministeren gjennomfører flertallets anbefalinger! Snarest.
(Som en kuriositet vil jeg nevne innlegget mitt fra 2010, «Manifest for behandling av kjønnsdysfori«. Her ser vi hvor rask den språklige utviklingen har vært, og hvor fraværende den medisinske utviklingen har vært.)

Slik begynte det – i morgen kommer rapporten

I morgen lanseres rapporten fra utvalget som har gjennomgått behandlingstilbud og endring av juridisk kjønn. Det forventes at rapporten bl.a. skal få slutt på tvangskastrering av transfolk og kanskje oppheve Rikshospitalets behandlingsmonopol. La meg ta dere med tilbake til det som la grunnlaget for det som nå kommer til å skje.

I 2008 hadde LLH nettopp åpna for å inkludere transpersoner etter press fra Skeiv Ungdom. Ingen visste helt hva det skulle innebære. Jeg bodde i Tromsø og hadde meldt meg ut av det som nå er HBRS i protest mot deres feighet overfor Rikshospitalet, og mot deres omtale av transpersoner. Selv hadde jeg fått avslag fra Riksen samme år og var full av kampvilje. Skulle jeg starte en ny transorganisasjon eller «infiltrere» LLH?

Det gikk ikke mange måneder før jeg ble utålmodig. Hadde LLH tenkt å gjøre noe for transfolk? Jeg tror det var Kari Helene Skog som foreslo at jeg skulle lage en prosjektbeskrivelse. Det gjorde jeg. Mulig det ikke het prosjekt kjønnsmangfold helt i starten, men navnet kom i alle fall på plass ganske raskt.

I 2009 flytta jeg arbeidsløs til Oslo og fikk arbeidspraksis i LLH, med mitt eget prosjekt. Allerede på det aller første allmøtet, i mai 2009 (hvis jeg ikke husker feil), vedtok vi vår agenda. Vi ville ha et bedre behandlingstilbud og stopp av tvangskastrering. Lenger ned på lista kom anti-diskriminering – et arbeid som siden har resultert i trans-inkludering i den nye diskrimineringsloven. Dette møtet ble starten på transpolitisk utvalg og transnettverket.

Personlig har jeg for lengst mista alt jeg hadde av tålmodighet og har falt av lasset. Da er det utrolig flott at noen (Luca Dalen Espseth m.fl.) har mer utholdenhet og fortsatte der jeg slapp! Tusen takk!

Uten alle ildsjelene i LLH som mener vi fortjener bedre enn å feies under teppet som psykiatriens misfostre ville morgendagens rapport aldri blitt til. Ingen helseminister ville kommet på å nedsette et utvalg eller love å få slutt på tvangskastreringa. I tillegg må den politisk engasjerte delen av FTP takkes, samt flere leger som har stått på vår side.

Morgendagens rapport er neppe fullstendig banebrytende, og det er langt igjen før Norge kan nå opp på nivå med Malta eller Argentina. Men det er et viktig steg på veien. Jeg er mer spent på de praktiske resultatene og tempoet i forandringene enn på hva rapporten inneholder. Derfor vil jeg fortsette å la skjegget gro. Likevel markerer lanseringa av rapporten et stort steg nærmere oppfyllelsen av det vi satte oss fore i 2009. Hurra!

«Onanerer du?»

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

  1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

  2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

  3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

  4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

  5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

  6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

  7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

  8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

  9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

  10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

  11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

  12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

De samme skjemaene benyttes i Danmark og finnes i dansk versjon på Sundhedsforstyrrelsen.qrt.dk