Forskning

Endelig er det satt i gang en undersøkelse av transfolks levekår i Norge. Dette er noe vi har ønska oss sia 2008. Så hvorfor holder tanken på dette meg våken, tross innsovningspille?

Klokka er over tre på natta og jeg ligger og tenker på forskningsmetodikk. Hva er det som får forskerne til å tro at kvalitative gruppeintervju er en god metode overfor ei lita gruppe som er disponert for sosial angst?

Det vi trenger og har ønska oss er tall som vi kan slå i bordet med overfor politikerne. Vi vil vite hvor mange prosent som opplever at de er blitt tvangssterilisert, hvor mange som har opplevd diskriminering på arbeidsplassen, hvor stor prosentandel som er uføretrygda, gjennomsnittlig utdannelsesnivå, hvor stor andel som har barn, hvor mange som går rundt med feil juridisk kjønn, hvor mange som er operert i utlandet for egne (eller lånte) penger, o.s.v. Jeg tviler sterkt på om dette er resultater man vil få med kvalitativ metode, spesielt siden mange av oss er så pissredde for sosiale situasjoner at vi aldri tør å bli informanter til denne forskninga.

Jeg mistenker at den heller resulterer i mange »noen føler ditt, andre føler datt» og «det forekommer diskriminering». Jasså, sier du det? Jeg kunne skrevet en sånn rapport og brukt en brøkdel av pengene. Jeg mistenker at disse gruppene bare vil produsere litt mer opplyste forskere og enda mer frustrerte transfolk. Og regjeringa vil føle at de har gjort noe og ikke trenger å bry seg med transfolk igjen på et par tiår.
Nå har jeg fått det ut. Kanskje jeg nå endelig kan få min hardt tiltrengte skjønnhetssøvn.

————

Nødvendig presisering neste morgen:

1. Jeg har ingenting imot kvalitativ forskning. Det er ofte en fin måte å få fram nyanser som aldri kan synliggjøres med kvantitativ forskning. Men dette dreier seg altså om norgeshistoriens aller første levekårsundersøkelse for trans. Da mener jeg at kvalitative gruppeintervjuer bare blir tull.

2. Det er selvsagt mulig at jeg er i overkant pessimistisk. La oss for all del håpe det.

4 kommentarer om “Forskning

  1. Hei Tarald. Jeg tror vi både trenger kvalitativ og kvantitativ forskning om transpersoner og andre med kjønnsidentitetstematikk. Problemet er at hvordan skal man få et tilfeldig, representativt utvalg av disse gruppene? Selvom man spør 10.000 nordmenn og kvinner og andre kjønn, så vil du Max få svar fra 10 av transpersoner og andre m kjønnstema… Det er så mange statistisk sentralbyrå bruker i levekårsundersøkelsene. Selv om du femdobler dette vil vi få for få til å generalisere for hele gruppa. Å få sikre tall på alt det du ber om, tror jeg vi bare kan drømme om, men vi skal jobbe oss mot det. Mvh Hanne Grasmo LHBT-senteret

  2. Vel Hanna,…..
    En telefon til det svenske forskningsmiljøet som gav ut boken «Vem får man vara i vårt samhälle? Om transpersoners psykosociala situation och psykiska hälsa med forfatterne: Sam Larsson, John Lilja och Bjöörn Fossum i samarbete med Maj-Briht Bergström-Walan, Marianne Berg kunne være en start.(2006)
    Jeg husker selv å ha svart på en kvantitativ undersøkelse rundt 1999. http://www.fhi.se/Publikationer/Alla-publikationer/Vem-far-man-vara-i-vart-samhalle-Om-transpersoners-psykosociala-situation-och-psykiska-halsa/

    En annen inngang kan være å lese seg opp på utredningsarbeidet og forarbeidet til ny diskrimineringslov i Sverige der Trans* ble et av diskrimineringsgrunnlagene i motsetning til Norge der vi havner i sekkeposten LHBT.
    http://www.nikk.no/Ingen+gemensam+diskrimineringslag+i+Norge.b7C_wljM1i.ips

    FPE-S Har en god overssikt med dokumenter på sin side…

    Argumentet med at forskningsmiljøet på Likestillingssenteret på Hamar ikke har penger nok til en kvalitativ undersøkelse holder ikke. Da må det bevilges mer penger når Norge ikke har fulgt om denne siden av befolkningen overhode i motsetning til vårt naboland.(ref. referangsegruppemøte LHBT for en uke siden).

    mvh
    Aase Knudsen (forsker og medlem av WPATH, LLH-TU, HBRS, FPE-N)

  3. Hei Aase.
    Ja, vi er selvsagt enige i at vi ønsker mere penger til forskning! Også om transpersoner og andre med kjønnsidentitetstematikk. I 2011 fikk det omtalte prosjekt omtrent 30% av alle Barne- Likestillings- og Inkluderingsdepartementets forskningsmidler som ble delt ut til lhbt-forskning det året.

    LHBT-senteret valgte å be om ekstra penger til dette prosjektet, slik at ikke transpersoner mv. skulle bli usynlige i levekårsstudien om lhbt-personer. I Norge er det ikke gjort mye forskning på transpersoner mv, og i alle fall ikke på levekårsområdet, derfor er det viktig å starte med en eksplorerende innrettet undersøkelse (som oftest betyr kvalitativ undersøkelse), kombinert med en kunnskapsoversikt (dvs sammenfatte forskning, både kvalitativ og kvantitativ). Vårt håp er at denne undersøkelsen skal danne grunnlag for en mer kvantitativ innrettet undersøkelse på et senere tidspunkt.

    Når det gjelder studien du henviser til «Vem får man vara», så er dette en meget god studie som jeg regner med vil inngå i Likestillingssenterets kunnskapsoversikt. Men det er ingen kvanitativ undersøkelse. Derimot er det en narrativ innrettet kunnskapsoversikt, som tar utgangspunkt andre kvalitative og kvantitative studier.

    Jo, det finnes kvantitative studier om transpersoner m.v, de fleste fra USA, og mange langt tilbake i tid (80-tallet). Organisasjoner har selv utført kvanitative undersøkelser, og Svenske Folkehelseinstituttet gjorde en web-enquete i 2005. Problemet med dette er representativitet: dvs kan vi stole på at resultatene som kommer frem gjelder for hele gruppen, eller kun dem som svarte?

    «Vem skal vi få vara»? lister opp de typer forskning som har blitt gjort og hva slags type utvalg dette har inkludert. Deres oversikt viser stort sett ikke til bredt anlagt levekårsforskning, men dreier seg om:
    – Klinisk utvalg – transpersoner som har søkt hjelp.
    – Medlemmer i f.eks. crossdressingforeninger, lesere av transblader.
    – Antropologiske studier
    – Teoretisk queerforskning.
    Med andre ord: man kan ikke si noe om hvor mange det gjelder, og man vet ikke noe om gruppene som ikke man finner på «klinikken» eller i «foreningen». Denne svenske studien påpeker mange ganger problemet med utvalg og representativitet. Selv når man spør en utvalgt gruppe kan svarprosenten ligge under 30 %.

    Vi har grunn til å tro at en fokusgruppe-studie, som Likestillingssenterets undersøkelse er, på en vel så god måte vil vise representativitet. I stedet for antall, så sørger man ved fokusgrupper å få med ulike perspektiver, identiteter, alder mv. representert. Det blir 3 fokusgrupper med 6-7 personer i hver.

    Imidlertid er det ikke slik at det skal være enten/eller: kvalitative og kvantitative metoder kan og må utfylle hverandre. Og fra LHBT-senterets faglige ståsted så er vi ikke ferdig med å forske på trans* i Norge etter dette prosjektet.

    mvh Hanne Grasmo

  4. Det er godt å høre at det forhåpentligvis vil forskes videre, også etter denne studien! Jeg har som nevnt ikke noe imot kvalitativ forskning i kombinasjon med kvantitative studier. Representativitet og validitet er helt klart problemer som dukker opp uansett metode. Jeg ville foretrukket å kunne si f.eks. «x% av informantene har opplevd y». Det kan man si ut fra en kvantitativ studie, uansett hvor liten gruppe informantene utgjør.

    Jeg er redd for at det er noen aspekter som vil forsvinne med den metoden som er valgt:
    1. Man får bare informanter som er komfortable med en gruppesituasjon (dette uteelukker som nevnt meg, og var det som fikk meg til å stille spørsmål ved metoden i første omgang). Man vil også sannsynligvis få svært få informanter som ikke er åpne (enten i skapet (før de kommer ut) eller såkalt «stealth» (etter evt. behandling))
    2. Fokusgruppene begrenser studiens fokus. Det er flott med fokus på ungdom, helsetilbud og «komme ut»-prosess, men andre aspekter som diskriminering, eldre transpersoner, transpersoner med barn, hatvold og trakassering og familierelasjoner utover «komme ut»-fasen vil sannsynligvis komme i skyggen. (Dette var bare tema jeg kom på i farten, det finnes sikkert flere.)
    3. Målgruppen er kanskje ikke klart nok definert (delvis for ikke å fornærme noen) og dette kan, kombinert med forskere uten transkompetanse i utgangspunktet, være et problem.
    4. Det er vanskelig å bevege seg inn på transfeltet uten å ta med i betraktningen de konfliktene som finnes mellom dem som hyller Rikshospitalet og oss som er kritisk. For eksempel får jeg selv store angstproblemer hver gang jeg møter noen som prøver å rettferdiggjøre den utredningen som langt på vei ødela livet mitt. Det samme gjelder nok for en del i den andre enden av skalaen. En studie som forutsetter at disse ytterpunktene møtes i en fokusgruppe er etter mitt syn problematisk, siden det ikke vil oppleves som såkalt «safe space» for alle.

    Jeg har ikke nødvendigvis løsningen på noen av disse mulige problemene, og det ville glede meg å ta feil.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s