Stillstand og overlevelse

Denne bloggen skulle være fandenivoldsk, saklig og litt morsom.

Jaha. Aktiviteten ble deretter. Livet mitt er en smule fandenivoldsk, men veldig lite saklig og ekstremt lite morsomt. Skjeggveksten ser ut til å ha stoppa opp, men jeg har ikke rørt skjegget. Jeg var redd for at det måtte ofres for helsa da det ble klart at jeg måtte operere bort skjoldbruskkjertelen, men kjertelen er nå borte og skjegget overlevde.

Generelt har det siste året (eller åra, eller livet mitt totalt) bestått av å overleve. Jeg skulle gjerne hatt overskudd til fandenivoldskhet, og det har glimta til innimellom, men generelt er jeg for sliten til slik luksus.  Stikkord: NAV, stoffskifte, depresjon, angst, NAV, fattigdom.

Bloggen har også lidd under at jeg ikke ser noen vei framover, og at jeg føler at jeg har kjempa lenge nå. De åtte åra som har gått siden jeg innså min transkjønnethet og at den krevde (be)handling, virker som et langt liv.

I Sverige slo en dom nylig fast at tvangssteriliseringav transfolk stred mot grunnloven, og Immanuel fikk i dag vedtak om endret juridisk kjønn. Her hjemme tar debatten seg opp – nå sist ved at Oslo Høyre går inn for å fjerne steriliseringskravet. Snøballen har begynt å rulle, men vi er på samme stadium som svenskene var i 2008. Altså har vi sannsynligvis fortsatt fem år igjen før det blir mulig å endre juridisk kjønn uten å tvinges til sterilisering. Forhåpentligvis vil regimet på Rikshospitalet skrotes samtidig, men det er langt fra sikkert.

Samtidig har jeg, i likhet med Immanuel, forandret syn på hvilken behandling som oppleves som nødvendig. Jeg føler ikke lenger et like sterkt behov for flere operasjoner. I løpet av det siste året har jeg blitt tvunget til å gjennomgå hvorfor jeg ikke har det bra. Svaret på det spørsmålet dreier seg ikke om behov for flere operasjoner.

For meg var utredningen på Rikshospitalet skadelig. Den grunnleggende usikkerheten over flere år, opplevelsen av å ikke ha livets rett, å bli oppfattet som gal og tvilen som ble sådd om min virkelighetsoppfatning ødela psyken min. Eller tømte et fullt badekar over i et allerede halvfullt glass. Derom gjenstår fortsatt noen psykologtimer.

De utredningsåra kan ikke gjøres ugjort. Jeg vil neppe få noen unnskyldning for det som skjedde heller. Helsetilsynet har allerede konkludert med at alt var i sin skjønneste orden. Jeg har tre valg:

  1. Jeg kan gi opp. Jeg kan tro at Rikshospitalet hadde rett; jeg er ikke mann og hadde godt av utredninga. Og at Helsetilsynet hadde rett; jeg var så hinsides virkeligheten i utgangspunktet at det ikke spiller noen rolle hva jeg mener, og at det viktigste er de helseansattes intensjoner, ikke resultatet. Velger jeg dette alternativet kan jeg så tilbringe resten av livet med rikelig tilførsel av legemidler av alle mulige slag, uten noen som helst formening om hvem eller hva jeg er, egne rettigheter, egenverd eller andre luksusartikler.
  2. Jeg kan kjempe en tapt sak, slåss med nebb og klør mot vindmøller. Det vil gjøre meg bitter og hatsk (i større grad enn jeg er i dag) og ødelegge de nettverk jeg har skaffa meg.
  3. Jeg kan mene at Rikshospitalets ansatte handlet i strid med all etikk og at Helsetilsynet ikke visste bedre. Så kan jeg bruke resten av livet på å akseptere at det skjedde og at det ikke er noe å gjøre med, mens jeg knasker en mindre dose legemidler og venter på at institusjonene tar til vett og lar meg få papirer på at jeg er den mannen jeg vet jeg er.

Jeg tror ikke det er mulig for meg å gi opp. Det andre alternativet har jeg igrunn forsøkt inntil det punktet der jeg ikke likte meg selv lenger. Dermed gjenstår bare ett reellt alternativ: Jeg må forsøke å gjøre det beste utav det (som jeg pleier), selv om det kanskje ikke kvalifiserer til den gjengse oppfatning av «et godt liv». Jeg kan ikke være noen andre enn meg selv – jeg har forsøkt et par ganger i mitt liv, så jeg vet.

Dette er ikke bloggens siste innlegg, jeg skal ikke legge den ned. Jeg skal fortsette å la skjegget gro. Men det blir heller ikke større aktivitet her framover enn det har vært til nå. Det som dukker opp av framskritt vil legges ut som før. Et par stunt med skjegget håper jeg å få til, som del av et kunstprosjekt eller to.

Jeg driver nemlig og utforsker flere kunstformer enn bare skriving. Framover skal jeg konsentrere meg om det jeg kan best og trives mest med; å utfolde kreativiteten min kunstnerisk. Jeg skriver fortsatt, har begynt å male og planlegger performance. Og både legemidler, eggstokker og skjegg vil være en del av det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s